St. Olavs Hospital: - Slikt blir det bedre leger og forskere av

Ved kanskje verdens tettest integrerte universitetssykehus får medisinstudentene møte pasientene allerede etter en måned. Slikt blir det bedre leger og forskere av, mener Hilde Grimstad som leder Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU.

Sykehuset er naturligvis St. Olavs Hospital. NTNU disponerer nær en firedel av arealene i det nye sykehuset, har mange felles ansatte og nærmest fri flyt av kunnskap. Integrering heter det, og betyr mye for helsetilbudet i framtida.

− Før måtte medisinstudentene studere to og et halvt år før de møtte pasienter. Når studentene får gå i de samme lokalene som pasienter og leger så tidlig i studiet får de et bedre inntrykk av hva det innebærer å være lege. Før var også teoretiske fag, som kjemi, fysikk og anatomi, skilt fra de kliniske, pasientnære fagene. Nå er disse fagene tettere integrerte.

Er det fare for statusbrist mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten når studentene vanker i sykehusmiljø nesten hele studietiden?

− Målet er å utdanne studenter som takler pasienter både innenfor og utenfor sykehuset. De får blant annet møte pasienter på legekontor i de to første studieårene med fastleger som veiledere. I tillegg har de en lengre utplasseringsperiode mot slutten av studiet. Det er viktig også fordi pasientene er på sykehuset stadig kortere perioder og vi må sørge for at studentene våre møter mange nok pasienter for å sikre god opplæring.

Integreringen er ikke verdifull bare i studentperspektivet. Sykehusets evne til å behandle pasienter er avhengig av at universitet og sykehus samarbeider tett.

− Integreringen mellom kliniske miljø og forskermiljø er nødvendig for å yte god pasientbehandling. Det kommer svært mye nytt innen klinisk forskning, altså den forskningen som retter seg mot pasienten. Det er ikke slik at all ny kunnskap skal anvendes, men mest mulig av behandlingen vi gir pasienten skal være velfundert og bygge på forskningsresultater. Jeg tror helsevesenet er tjent med klinikere som er vant til å forholde seg til forskning, og forskere som velger klinisk relevante forskningsspørsmål.

Omorganiseringen i helsevesenet handler i stor grad om å møte nye utfordringer som den aldrende befolkningen byr på. Har sammensatte lidelser og geriatri, altså læren om sykdommer som knyttes til aldring, høy nok status i forskermiljøene?

− Nei, det er ingen tvil om at det har for lav status. Men heldigvis har det vært gjennomført spennende forskningsprosjekter på dette feltet som fører til nye måter å drive helsevesen på. Øya Helsehus er ett eksempel der det gis et tilbud til pasienter som er for friske for sykehus, men for syke for sykehjem. Et annet eksempel er slagenheten som har gjennomført prosjekt for å finne ut hvordan vi får den beste behandlingen av slagpasienter i samarbeid med primærhelsetjenesten.

NTNU og St. Olavs Hospital eies av to forskjellige departement. I tillegg kommer at de to institusjonene har ulike kulturer, er ulike som arbeidsgivere og har ulikt lønnsnivå. Er det en fare for at integrering bare er en god tanke uten rot i praktisk virkelighet?

− Noen praktiske problemer møter vi selvsagt på grunn av både praktiske forskjeller og ulik kultur, men det er ikke et alternativ at dette skal overskygge hovedoppgaven vår. Et helsevesen som ikke driver undervisning vil dø, og uten forskning får vi ikke god pasientbehandling.

Hvordan opplever pasientene å få studenter oppi sin sykdomshverdag?

− De fleste har forståelse for at vi må drive opplæring og noen setter pris på den ekstra oppmerksomheten. Når det er sagt er vi forsiktige med å overbelaste pasienten, som alltid får velge om det skal være studenter til stede. Dette er også en utfordring for de ansatte, men med ydmykhet og respekt går det bra. Opplæring er en av sykehusets hovedoppgaver. Man lærer ikke å yte gode helsetjenester ved bare å lese, man må også møte pasienter og få tilbakemelding på det man gjør.