- Jeg har alt å leve for!

Helene tror at det er riktig av Helse Midt-Norge å satse på ambulante team som kan reise ut til familiene, og som fokuserer på hele familien og ikke bare én av partene.
– For å si det sånn: Jeg tror ikke det var enkelt å være mamma heller da jeg slet som verst. Man blir ikke frisk selv heller når man har unger som er veldig syke, sier Helene.

Innlagt for selvskading
Det var da Helene gikk i sjette og sjuende klasse at hverdagen ble litt for vanskelig å bære.

– Jeg utviklet et voldsomt sinne, og gjorde mye stygt mot andre ungdommer. Jeg skjønte vel ikke helt hvorfor, det bare ble slik, og i etterkant av episodene husket jeg ikke alltid hva som hadde skjedd. Det er rart hva menneske hjernen greier å fortrenge, sier Helene, som ikke bare skadet andre mennesker da hun ble sint og lei seg, men også seg selv.
– Da jeg var tolv år, ble jeg lagt inn på Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling på Lian etter episoder med selvskading. Siden var jeg inn og ut av sykehuset ram til jeg var 16 år, og hadde åpen journal der fram til jeg var 18 år. Det vil si at jeg kunne komme på time der uten å gå om fastlege først, forteller Helene. Da hun var fjorten år, fikk hun diagnosen ADHD.
– Det var psykiateren min som ga meg diagnosen, og han fulgte meg siden gjennom alle årene med opp- og
nedturer. Han er utrolig flink, og har vært en god støttespiller, sier Helene.

– Verdens beste mamma!
Helene har alltid bodd alene sammen med mamma Hege Stensås, og de to fikk prøvd ut forholdet seg imellom da Helene slet med ADHD, selvskading og depresjoner.
– I en periode ba vi barnevernet om hjelp fordi vi begge ville det. Det var nyttig. Det var ikke snakk om omsorgsovertagelse, kun bistand og hjelp. Jeg synes synd på mamma som har måttet gå gjennom så mye med meg. Jeg kunne ikke fått en bedre mor. Hun har aldri gitt meg opp, det synes jeg er helt utrolig. Jeg kunne fi nt gitt opp meg selv, sier Helene, og tenker spesielt på en episode da hun forsøkte å ta sitt eget liv.
– Jeg ble hjemme fra skolen en dag da mamma dro på jobb, og spiste mellom 50 og 60 tabletter. Heldigvis hadde jeg en lærer som brydde seg, og han ringte mamma da jeg ikke møtte opp på skolen. Mamma kom hjem og fant meg i sofaen. Hadde hun kommet senere, er det ikke sikkert jeg hadde sittet her nå, sier Helene.

Lys i enden av tunnelen
I dag går Helene Helsefagarbeider, og jobber som lærling på boliger for psykisk utviklingshemmede.
– Etterpå skal jeg gå sykepleien, og det endelige målet er å få meg jobb innen barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg tror jeg har masse erfaringer som kan være nyttig når man går inn i en slik jobb, sier Helene. Allerede i dag er hun med og holder foredrag for foreldre
og foresatte til ungdom med ADHD, og synes det er veldig interessant:
– Jeg føler det er godt å få hjelpe andre, og er glad for at jeg selv har kommet så langt. Det kan kjennes som om lyset blir slukket når noen i familien får en vanskelig diagnose, men det finnes lys i enden av tunnelen!