- Jeg har fått FANTASTISK hjelp og støtte!

I dag er Tore rusfri, men det har vært en lang vei dit. Når det har buttet som verst, har han tatt en telefon til Unni Kristiansen og de andre ved rusteamet ved Sykehuset Namsos. Nå som familieambulatoriet er etablert og Unni jobber der, har Tore og familien også fått hjelp derifra.
– De har vært der for meg hele veien. Hvis jeg har en dårlig dag, og for eksempel synes det er tungt å snakke med sosialkontor eller NAV, så tar de en telefon for meg og rydder opp. Det er ikke alltid det er deres bord å gjøre det, men de har gjort det likevel. De har rett og slett vært supre, sier Tore. Han berømmer også fastlegen sin for å ha stilt opp for ham.
– Han har forstått hva jeg har slitt med, og støttet meg i vanskelige tider. Det er jeg takknemlig for. Det er klart det er bra for barna også at jeg får hjelp.

Rusfritt familieliv
Tore ble rusmisbruker i ungdomsårene, og var hekta på heroin allerede som attenåring. I rusmiljøet på Innherred ble han kjent med Jenny, og de to ble kjærester.

Hektet på medisiner
En morgen greide han nemlig ikke å komme seg opp fra senga. Doktoren skreiv ut  medisiner, og vips var stoffavhengigheten der igjen.
– Jeg ble ikke slik rusa at jeg satt og hang og sløva, men jeg var hekta på stoffet
i medisinene. Jeg måtte ha stadig mer og stadig sterkere medisiner, forteller Tore. Etter en ryggoperasjon ville legene slutte med medisineringen, men da greide ikke Tore være uten dem. Legene begynte å diskutere metadon, og en stund senere ble søknaden innvilget.

Fratatt barna
Det har ikke vært like lett å være far oppi denne prosessen. Ei stund ble barna plassert i fosterhjem, og da var Unni Kristiansen på Sykehuset Namsos god å ha.
– Det var en merkelig historie. Alle legene og alle fagpersonene på sykehuset anbefalte at vi skulle få beholde barna, men barnevernet strittet i mot. Barna ble tatt fra oss i fjorten måneder. Da kom ankesaken opp, og der vant vi fram, forteller Tore.

Familien samlet
Nå bor Tore og Jenny sammen med alle barna.
– De er alt jeg lever for. Jeg plages fremdeles med ryggen, og er ikke i stand til å ha en vanlig jobb, men får jobbe som vaktmester på hotellet ved familieparken når jeg er frisk nok til det. Det setter jeg veldig stor pris på, forteller Tore. Han tror at ordningen med et familieambulatorie er rette veien å gå:
– Det er viktig å ha noen som kan hjelpe til og bistå. Det er nok veldig fint for barna at mor og far kan få hjelp hvis de sliter.