Det er så mye individfokus i samfunnet vårt, at vi har skapt en illusjon av at vi kan behandle oss ut av alle problemene. En av de store utfordringene vi står overfor nå, overvekt og fedme, er det mulig å gjøre noe med. Man da må det helt andre virkemidler til enn de vi bruker i dag.
| Det sier Steinar Krokstad, førsteamanuensis ved institutt for samfunnsmedisin, Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Han støttes av seniorrådgiver i Helse Midt-Norge, Einar Vandvik.
− Vi klarer aldri å behandle oss ut av ”fedmetsunamien” med
tilhørende diabetesproblematikk. Vi må ha andre strategier enn behandling for å møte denne utviklingen.
Det finnes to hovedstrategier for forebygging:
Høyrisikostrategi og populasjonsstrategi.
En høyrisikostrategi innebærer at helsetjenesten griper inn hos de gruppene som har størst risiko til å utvikle sykdommer og lidelser. En populasjonsstrategi innebærer at årsakene til sykdommene og lidelsene reduseres. En vridning i retning populasjonsstrategi krever en helt annen samfunnsregulering enn vi har i dag, noe som fort blir et politisk spørsmål. |
|
|
| |
Steinar Krokstad
|
|
|
|
| |
Einar Vandvik |
|
| |
Helsegapet mellom behov og etikk
− Det kreves politisk vilje og mot å sette grenser for individuell adferd på flere områder enn i dag. Det passer dårlig med den rådende filosofien om at alt kan kjøpes og selges. Vi har god helse i Norge, og en av verdens beste helsetjenester. Likevel skapes det inntrykk av krise. Det henger sammen med at kravet til velferd, smertefrihet og lykke øker raskere enn hva som faktisk er mulig, sier Krokstad.
Han mener det er i ferd med å utvikle seg et gap mellom det som er etisk og økonomisk forsvarlig på den ene siden, og det opplevde behovet og forventningene til helsetjenesten på den andre.
Gode for de som trenger det minst
− Jo mer markedsorientert vi blir, dess bedre helsetjenester får vi for de som trenger det minst. Målet er å bremse den økte veksten i helsetjenesten, men det er det motsatte som skjer. Når folks rettigheter og behov kombineres med helsevesenets incentivfinansiering og effektivitetskrav blir det som å helle bensin på bålet. Et eksempel er ventetid, som i dag blir sett på som et onde. Noe ventetid kan også være en måte å markere at det finnes en grense på hvor mye penger vi faktisk har til helse. En viss terskel kan øke evnen til egenomsorg og gjøre at folk blir flinkere til å ivareta sin egen helse og finne gode løsninger på egen hånd. Det kan være mye god helse i å ikke oppsøke helsevesenet med en gang, sier Krokstad.
Forebygging er lovpålagt
I lov om spesialisthelsetjenesten står det at lovens formål er å fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemning. Seniorrådgiver Einar Vandvik i Helse Midt-Norge hevder at forebygging har blitt noe man driver med hvis det er tid til overs.
− Spør du folk innen spesialisthelsetjenesten, er det svært få som kjenner til denne formuleringen. Det virker som vi har hoppet bukk over selve formålet med loven som regulerer virksomheten vår. Helsereformen var absolutt på sin plass, men det virker som det helsefremmende arbeidet forsvant med reformen. Vi greide dessverre ikke å videreføre det gode arbeidet som ble gjort på fylkeskommunalt plan før helsereformen. Nå kreves det politisk mot å ta de beslutningene som kreves for at vi skal få de effektene vi søker. Heller ikke kommunene har noen gevinst på å drive forebyggende arbeid – hvis en kommune sparer penger på strøing av veier og fortau er det ikke kommunen som får kostnaden for skader i trafikken. Det må komme nye incentiver i framtiden.
Kunnskapen vokser
Dokumentasjon har vært forebyggingens mangelsykdom de siste årene, men med blant annet undersøkelser som HUNT vokser kunnskapen og dokumentasjonen om hvordan utviklingen blir.
− Dette er kunnskap politikerne må tørre å ta konsekvensen av. Vi som forsker og arbeider i helsetjenesten må hjelpe kommunene med kunnskap slik at de blir i stand til å fatte gode beslutninger.
Vandvik understreker at det sykdomsforebyggende ansvaret ligger i spesialisthelsetjenesten, mens det helsefremmende arbeidet er arena for politiske beslutninger i kommuner, fylkeskommuner og Stortinget. Noen ganger er det nødvendig med regulerende tiltak. Når vi lytter til dagens politiske debatt er det lett å kjenne igjen ideologiske standpunkter for og mot regulerende tiltak. Er standpunktet like mye politisk som faglig?
Fag – ikke ideologi
− Nei, dette handler ikke om ideologi og politisk kamp men om tverrpolitisk ansvar der avgjørelser bygges på faglig kompetanse og ikke på muligheten til å bli gjenvalgt. Røykeloven er et glimrende eksempel på et tiltak som folk respekterte og som gav stor effekt. Det er mye som er mulig å snu på, som ikke går på bekostning av livsglede og -kvalitet. Det er en grunn til at vi har fartsgrenser og vikeplikt i trafikken. Vi må ha kjøreregler i livet for øvrig også, og stimulere til gode valg slik at vi sparer folk for sykdom og lidelser. Det blir regnet som et gode å ta buss til skolen på grunn av trafikkfaren. Hvis vi hadde brukt ressurser på å gjøre skoleveien trafikksikker ville vi i tillegg etablert gode, helsefremmende vaner for barna.