Innhold

 

1.      Innledning.. 6

1.1.        Revisjonens forankring og grunnlag.. 6

2.      Brukermedvirkning.. 9

2.1.        Bakgrunn.. 9

2.2.        Brukermedvirkning på systemnivå.. 9

2.2.1.     Deltakelse i råd og utvalg. 9

2.2.2.     Systematisk innhenting av brukererfaringer. 10

2.2.3.     Brukerstyrte sentra. 10

2.2.4. Brukerinvolvering i forskning og evaluering. 10

2.3.        Brukermedvirkning på individnivå.. 11

2.3.1.     Individuell plan, IP.. 11

2.3.2.     Barn og unges brukermedvirkning. 12

2.3.3.     Læring og mestring. 12

2.4.        Tiltak.. 13

3.      Psykisk Helsevern uten eget samtykke. 14

3.1.        Bakgrunn.. 14

3.1.1.     Konsekvenser av revidert lovverk. 14

3.1.2.     Virkemidler for redusert bruk av tvang. 14

3.2.        Tiltak.. 15

4.      Funksjons- og oppgavefordeling.. 16

4.1.        Bakgrunn.. 16

4.1.1.     Psykisk helseverns begrensninger. 16

4.1.2.     Struktur, organisering og samhandling innad i spesialisthelsetjenesten. 17

4.1.3.     Prinsipiell oppgavefordeling i psykisk helsevern for voksne. 17

4.1.4.     Nye arbeidsformer. 17

4.1.5.     Samhandling med kommunene. 18

4.1.6.     Barnevern og psykisk helsevern. 18

4.1.7.     Ressursfordeling i psykisk helsevern for voksne. 19

4.2.        Tiltak.. 19

5.      Pasientforløp og samvirke mellom tjenester.. 20

5.1.        Bakgrunn.. 20

5.2.        Tiltak.. 20

6.      Utvikling av DPS -funksjoner.. 22

6.1.        Bakgrunn.. 22

6.1.1.     DPS – struktur, organisering og personelldekning. 22

6.2.        Tiltak.. 23

7.      Sentraliserte sykehusfunksjoner*. 24

7.1.        Bakgrunn.. 24

7.1.1.     Oppgaver for sentraliserte sykehusavdelinger. 24

7.2.        Tiltak.. 25

8.      Tjenester til barn og unge. 26

8.1.        Problemstilling.. 26

8.1.1.     Særlige utfordringer. 27

8.1.2.     Arbeidsformer i psykisk helsevern for barn og unge. 27

8.1.3.     Ansvars- og oppgavefordeling mellom Bup og kommunale tjenester. 27

8.1.4.     Tilbud til barn 0-6 år. 27

8.1.5.     Rekruttering av spesialister. 28

8.1.6.     Fag- og organisasjonsutvikling i BUP.. 28

8.2.        Tiltak.. 29

9.      Tjenester til psykisk utviklingshemmede. 31

9.1.        Bakgrunn.. 31

9.2.        Tiltak.. 31

10.        Pasienter med ruslidelser.. 33

10.1.      Bakgrunn.. 33

10.2.      Regionalt rusprogram... 33

10.3.      Tiltak.. 35

11.        Avtalespesialister.. 36

11.1.      Bakgrunn.. 36

11.1.1.       Behov for endring. 36

11.2.      Tiltak.. 37

12.        Regionale funksjoner.. 38

12.1.      Bakgrunn.. 38

12.1.1.       Regionalt tilbud til pasienter med spiseforstyrrelser. 38

12.1.2.       Regionalt poliklinisk tilbud til døve. 38

12.1.3.       Psykososialt team for flyktninger. 38

12.1.4.       Regionalt kompetansesenter for psykosomatikk. 38

12.1.5.       Regionale funksjoner i BUP.. 39

12.1.6.       Regionale kompetansenettverk. 39

13.        Sikkerhetspsykiatri 41

13.1.      Bakgrunn.. 41

13.1.1.       Foretaksdekkende sikkerhetsplasser. 41

13.1.2.       Dom til behandling. 42

13.1.3.       Sentral fagenhet for tvungen omsorg. 42

13.1.4.       Pasientforløp for sikkerhetspasienter. 42

13.1.5.       Vurdering av kapasitet 42

13.1.6.       Framtidig dimensjonering og struktur. 43

13.1.7.       Brøset Kompetansesenter for sikkerhets - fengsels og rettspsykiatri. 43

13.2.      Tiltak.. 44

14.        Tilbud til pasienter med sterke traumeopplevelser*. 45

14.1.      Bakgrunn.. 45

14.2.      Tiltak.. 46

15.        Forskning.. 47

15.1.      Bakgrunn.. 47

15.1.1.       Forskningsaktivitet pr. 2007. 47

15.1.2.       Utviklingsområder. 47

15.2.      Tiltak.. 48

16.        Produktivitet og effektivitet.. 49

16.1.      Bakgrunn.. 49

16.2.      Tiltak.. 49

17.        Kompetanseutvikling og rekruttering.. 51

17.1.      Bakgrunn.. 51

17.2.      Tiltak.. 52

18.        Finansiering og prioritering.. 53

18.1.      Bakgrunn.. 53

18.1.1.       Inntektsramme. 53

18.1.2.       Innsatsstyrt finansiering før 2010. 53

18.1.3.       Regional fordeling. 53

18.1.4.       Fordeling innad i helseforetakene. 54

18.1.5.       Prioritering. 54

18.2.      Tiltak.. 55

 

 

 

 

 

Forord

 

Med dette framlegges Program for psykisk helsevern i Helse midt-Norge 2007 -2010.

 

Programmet er en revisjon av handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge fra 2003og omfatter to dokumenter:

 

  1. Statusrapport.
    I statusrapporten (vedlegg 1) vurderes det om Helse Midt-Norge har oppfylt mål og tiltak fra Handlingsprogram for psykisk Helsevern (2003). Der målsettingen er oppnådd eller planens mål og virkemidler fortsatt er gyldig, omtales ikke disse i revidert versjon.

  2. Program for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge 2007 -2010

Områder / tema som Helse Midt-Norge særlig vil vektlegge i perioden 2007 – 2010, er behandlet i foreliggende program, som er en revisjon. Dette gjelder spesielt brukermedvirkning / brukerinvolvering, tiltak som øker tilgjengeligheten for pasienter i krisesituasjoner, funksjons- og oppgavefordeling i psykisk helsevern, forutsigbare og effektive tjenester til mennesker med langvarige lidelser, tjenester til barn og unge sikkerhetspsykiatri, styrking av kvalitet og kunnskap ved økt satsing på evaluering og klinisk forskning, økt ressursutnyttelse ved bedre systemforståelse og samhandlingsstrukturer.


Programarbeidet er utført av en prosjektgruppe, bestående av representanter for helseforetakene, inkludert Rusbehandling Midt-Norge:

 

Leder for prosjektgruppa har vært:

 

Sekretær:

 

Styringsgruppa for prosjektet har hatt 3 møter og har bestått av:

 

Referansegruppen har hatt 4 møter. Følgende har vært oppnevnt:

 

 

 

 

 


 

1.   Innledning

 

1.1.        Revisjonens forankring og grunnlag

 

Forankring

Revisjonen av Handlingsprogrammet for psykisk helsevern har følgende forankring:

 

Regionalt handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003)
Handlingsprogram for psykisk helsevern ble vedtatt av Styret i HMN i 2003 og gjort gjeldende for 5 år. Programmet omhandlet noen konkrete områder hvor Helse Midt-Norge, gjennom krav til aktivitets- eller resultatforbedringer og økonomiske prioriteringer, ville bidra til å sikre opptrapping og kvalitetsforbedring.

 

Statusapport for Regionalt handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003)

Det er utarbeidet et eget dokument med statusvurdering av mål og tiltak i Regionalt handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003). Statusrapporten følger kapittelinndelingen i handlingsprogrammet fra 2003.


”Strategi for utvikling av tjenestetilbudet fram mot 2010”
Strategidokumentets mål var å utforme og forankre en strategi som sikrer befolkningen i Midt-Norge gode og likeverdige helsetjenester. 6 satsingsområder ble anbefalt:

 

1.      Psykisk helsevern og rusbehandling

2.      Sammenheng i behandlingstilbudet

3.      Kronisk syke og eldre

4.      Trygghet og tilgjengelighet ved akutt sykdom

5.      Dokumentasjon og synliggjøring av kvalitet

6.      Bedre bruk av tilgjengelige ressurser

 

Strategidokumentet sier følgende om psykisk helsevern og rusbehandling:
Øke kapasiteten innen psykisk helsevern og rusbehandling ved å:

1.      Realisere opptrappingsplanen

2.      Omfordele ressurser fra somatikk til psykisk helsevern og rusbehandling

3.      Forbedre produktiviteten ved at ressursene blir utnyttet bedre

4.      Iverksette regionalt rusprogram

5.        Forbedre kunnskapsgrunnlaget i tilbudet innen psykisk helsevern og rusbehandling

 

”Handlingsplan 2006 -2010 i Helse Midt-Norge”
Dette er HMNs program for realisering av de anbefalte strategiene og omfatter hele spesialisthelsetjenesten. Revisjonen av Handlingsprogram for psykisk helsevern er hjemlet i denne planen. Revisjonen skal gi et mest mulig objektivt bilde av status i forhold til Handlingsprogrammet i 2003. I oppdraget er det særlig bedt om gjennomgang av sikkerhetspsykiatri. Det pekes videre på at tre konkrete utfordringer i handlingsprogrammet skal vurderes særskilt:

·        Investeringer

·        Vurdere tilgang på personell med nødvendig kompetanse

·        Styrking av behandlingsforløpene, bedre effekt og økt aktivitet


Oppdaterte helsepolitiske styringssignaler

Flere viktige dokumenter gir føringer og anbefalinger om den videre utviklingen av psykisk helsevern og er lagt til grunn for tiltak i foreliggende dokument.

.

 

HMNs satsing på psykisk helsevern etter 2008
Det er bred enighet i helseforetakene om at fagfeltet har behov for en kvalitativ styrking. Den nasjonale ”Opptrappingsplan for psykisk helse” har hatt tydelige målsettinger om forbedring av kvalitet, mens den finansielle opptrapping og måling av strukturelle faktorer fikk større oppmerksomhet. Når Opptrappingsplanen avsluttes er tjenestene bedre rustet til å ta et kvalitetsløft. Handlingsprogrammet er innrettet mot utvikling av kvalitet.

HMNs 2010-strategi fastslår at det er nødvendig med en omfordeling av ressurser fra den somatiske delen av virksomheten til psykisk helsevern og rusbehandling. Dette er også krav fra Helse- og omsorgsdepartementet. Viktige oppgaver og tiltak etter 2008 vil være:

 

 

Etablering av Rusbehandling Midt-Norge HF

Rusbehandling Midt-Norge ble etablert i 2004. En grundig evaluering av Rusbehandling Midt-Norge (ferdig mai 2007) viser at rusforetaket har bidratt positivt til å styrke tilbudet til brukergruppen. Evalueringsrapporten viser at overgangen fra sosialomsorg til helsetjeneste er gjennomført med bedre resultat i Midt-Norge enn i resten av landet. Det regionale styret behandlet i juni 2007 spørsmålet om videre organisering av rustilbudet. Den regiondekkende foretaksorganiseringen ble besluttet videreført uten spesifikk tidsavgrensing. Samtidig ble det poengtert at samhandling med psykisk helsevern skal videreutvikles til fordel for pasienter med både rus- og psykiske lidelser. 


 

2.   Brukermedvirkning

 

2.1.        Bakgrunn

 

Brukere har rett til å medvirke, samtidig som brukermedvirkning har en terapeutisk verdi og er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre tjenestene. Evalueringer av Opptrappings-planen for psykisk helse (1999 -2008) viser at brukermedvirkning ikke er godt nok ivaretatt, og at involvering av brukere er en forutsetning for at målene i Opptrappingsplanen for psykisk helse nås.

 

Sosial- og Helsedirektoratet har satt følgende overordnede mål:

 

·        Brukere og pårørende skal ha reell innflytelse på utformingen av tjenestene både på individuelt nivå og på systemnivå.

 

·        Brukernes erfaringer med, og forståelse av psykiske lidelser er en del av det faglige kunnskapsgrunnlaget om psykiske lidelser og skal gjenspeiles i anbefalinger av tiltak og behandlingsveiledere.

 

Juridisk rammeverk

I spesialisthelsetjenesten reguleres brukermedvirkning av følgende lover:

Pasientrettighetsloven, Psykisk helsevernloven, Spesialisthelsetjenesteloven, Lov om statlige helseforetak.

 

”Den helsepolitiske målsettingen om brukernes og pårørendes reelle medvirkning og innflytelse er grunnleggende for organiseringen av spesialisthelsetjenesten.

( Lov om statlige helseforetak)

 

2.2.        Brukermedvirkning på systemnivå

2.2.1. Deltakelse i råd og utvalg

I et demokratisk perspektiv er brukermedvirkning på systemnivå et mål i seg selv, samtidig som det er et virkemiddel/ en arbeidsmetode for å utvikle kvalitet på tjenestene.

 

Helse Midt-Norge RHF har god erfaring med brukermedvirkning på systemnivå. Det er imidlertid viktig å opprettholde et utviklingsaspekt for denne type brukermedvirkning. Det bør jevnlig evalueres om utvalgene forelegges relevante saker, og om brukere og pårørende har reell innflytelse i de sakene som framlegges.

 

Helseforetakene skal bidra til opplæring i rollen som brukermedvirkere dersom brukerorganisasjonene ønsker det. Opplæring kan foregå på HF -nivå eller lavere og skal skje i et samarbeid med brukerorganisasjoner og brukerutvalg. Når det gjelder deltakelse i utviklings- og endringsarbeid, og som høringsinnstanser, skal brukere trekkes inn i prosessene så tidlig at de kan ha reell innflytelse over resultatene.

 

2.2.2.  Systematisk innhenting av brukererfaringer

Dette dreier seg om innhenting av brukererfaringer som grunnlag for forbedring, og omfatter pasienter, pårørende og samarbeidspartnere. Det er stilt krav til systematisk erfaringstilbakeføring i Forskrift om Internkontroll.

 

Erfaring i Helse Midt-Norge viser at slike data ikke har vært tilstrekkelig omsatt til forbedring av tjenester. Det er flere utfordringer. Det kan være vanskelig og ressurskrevende å innhente gode data. Klassiske spørreundersøkelser (surveys) i psykisk helsevern har lavere svarprosent enn somatiske fag, og det er derfor nødvendig å gjøre særskilte tilpasninger. Å omsette datagrunnlaget til systemforbedringer, krever dessuten forpliktende involvering fra ledere, systematikk, kunnskap og bevissthet. Bruk av standardiserte skjema til slike undersøkelser, vil

sikre muligheten for å sammenligne resultatene.

 

I foretaksgruppen skal brukere alltid involveres i slike undersøkelser. Dette kan dreie seg om utformingen av spørsmål eller i selve gjennomføringen. Innhenting av brukererfaringer kan gjøres ved at brukere får godtgjøring for å innhente data.  

 

Helseforetakene kan benytte ulike metoder i innhenting av brukererfaringer, som spørreundersøkelser, fokusgrupper, brukerpanel, ”Bruker spør Bruker” mm. ”Bruker spør Bruker” har høstet anerkjennelse langt ut over regionen. Denne metoden benyttes i økende grad i Midt-Norge og det øvrige Norge, og anbefales. Det er en kvalitativ metode som ikke benytter standardiserte skjema. (Les om metoden på www.brukererfaringer.no)

 

2.2.3.  Brukerstyrte sentra

Brukerorganisasjonene spiller en viktig rolle i arbeidet med å styrke og videreutvikle brukermedvirkning i det psykiske helsevernet. Helseforetakene må derfor vedlikeholde og vitalisere samarbeidet med brukerne gjennom ulike former for kontakt med organisasjonene. Organisasjonen Mental Helse har ved hjelp av prosjektmidler fra Rådet for Psykisk Helse opprettet et Brukerstyrt senter som skal dekke hele helseregionen. Senteret har til hensikt å videreutvikle og drive opplæring i bruk metoden ”Bruker spør Bruker”, og bistå med gjennomføring i distriktene. Senterets styre har brukerrepresentanter fra samtlige fylker i regionen. Brukerstyrte sentra kan også være gode alternativ når det gjelder rehabilitering og forberedelse til arbeidslivet. Ett eksempel er KIM - senteret i Trondheim. Brukerstyrte sentra skal kunne kvalifisere for økonomisk støtte innenfor de rammer Helse Midt-Norge RHF og eller HF ene disponerer.

 

2.2.4. Brukerinvolvering i forskning og evaluering.

Mennesker med personlig erfaring som brukere av psykiatriske helsetjenester representerer et meget stort, til dels ennå ubrukt, potensial for helseforetak og utdanningsinstitusjoner når det gjelder systematisering av erfaringer som grunnlag for ny kunnskap om behandling og tjenesteutvikling.

 

Et viktig spørsmål fra brukernes ståsted er hvem som setter dagsorden for klinisk forskning. I England finnes det mange gode eksempler på at brukerorganisasjoner er involvert i forskning og evaluering på ulike måter; som intervjuere, som del av forskergrupper og som skolerte forskere[1]. Det er blant annet utarbeidet en lærebok/ håndbok for brukere som vil gjennomføre prosjekt. Brukere som ønsker det kan også delta i elementær forskeropplæring.

 

Det skal være et utviklingsmål at HMN og Helseforetakene utvikler nye arenaer for brukerinvolvering i samarbeid med brukerorganisasjonene

Helse Midt-Norge oppfordrer spesielt helseforetakene til å involvere brukere i evaluering og forskning..

 

Helseforetakene Helse Midt-Norge skal bidra til:

 

2.3.        Brukermedvirkning på individnivå

Individuell brukermedvirkning bygges rundt god faglighet, brukerorienterte kulturer og systemer for å ivareta brukerrettigheter (Internkontroll). Løsningene for medvirkning må etableres der forbedringspotensialet er størst i de enkelte helseforetak.

Tilbakemeldinger fra brukere og ulike undersøkelser viser at brukere ofte ikke opplever å bli godt ivaretatt i møtet med tjenesteutøvere. Betydningen av god og tillitvekkende informasjon og kommunikasjon i ansikt - til ansikt – relasjoner understrekes. Profesjonsutøvernes holdninger og relasjonsskapende arbeidsmetoder er avgjørende for å fremme brukermedvirkning. HMN vil forberede grunnlag for utvikling av systemer for tilbakemelding fra pasient til behandler på individnivå. Inntil det er høstet erfaring, skal slike tilbakemeldinger brukes til kvalitetskontroll for den enkelte behandler.

 

I tillegg til å kunne velge mellom tjenestedsted (fritt sykehusvalg), er retten til medvirkning i egen behandling et grunnleggende og lovbestemt prinsipp som er gjeldende for alle pasientgrupper. Dette forutsetter at det gis tilpasset informasjon om tilbud og valgalternativer mellom typer tjenester (for eksempel innleggelse eller hjelp i eget lokalmiljø, legemidler eller annen terapi). For brukere underlagt tvangsbestemmelser gjelder medbestemmelse på områder som ikke omfattes av tvangsvedtaket. Pårørendes rett til medvirkning er regulert i spesialist -helsetjenesteloven og psykisk helsevernloven og skal ivaretas.

 

Brukermedvirkning bygger på teorier om empowerment. Dette er den prosessen som er nødvendig for å styrke og aktivere individets egenkraft. Terapeutisk brukermedvirkning er å bidra til å gi brukeren ett aktivt forhold til sin egen behandling.

 

Nasjonal strategi for kvalitetsutvikling i sosial og helsesektoren (2006) fastlegger 6 hovedstrategier for god kvalitet. Ett av disse er involvering av bruker. Dette skal gjennomføres i Helse Midt-Norge.

 

2.3.1. Individuell plan, IP

Individuell Plan er en forskriftsfestet rettighet. ( Forskrift om individuell plan av 23.12.2004). IP er brukernes plan og må ikke forveksles med behandlingsplaner. Den delen av hjelpeapparatet som brukeren er i kontakt med har en selvstendig plikt til å sørge for at IP blir påbegynt. Tilsynsrapporter og nasjonale kvalitetsindikatorer viser at antall brukere med IP i Helse Midt-Norge, er lavere enn forventet i forhold til forskriftskravet. Brukerundersøkelser etter metoden Bruker spør Bruker, flere steder i Norge, har vist at det er betydelige mangler når det gjelder å bistå brukerne med Individuell plan, og at brukere som har en IP opplever en større grad av trygghet og tilfredshet med sine tilbud.

 

Regionalt handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003) vektla utvikling av en elektronisk basert IP (e-IP), SAMPRO, for å understøtte individtilpassning, brukermedvirkning, koordinering og samhandling. Selv om etterspørselen etter dette produktet var lavt i 2006, vurderes SAMPRO som funksjonell og anbefales tatt i bruk i alle helseforetak. Elektronosk-IP kan gi en betydelig forbedret samhandling mellom aktørene uten økt ressursforbruk og vil dessuten kunne bidra til en mer effektiv registrering av de nasjonale kvalitetsindikatorene som gjelder IP. HMN vil anbefale modellen overfor samarbeidende etater, som BUF - etat, UDI, Kriminalomsorgen, kommuner mfl. Det understrekes at elektronisk IP er et hjelpemiddel. En koordinert innsats mellom helseforetak og kommuner er nødvendig for gjennomført bruk av IP.

 

2.3.2. Barn og unges brukermedvirkning

For barn under 16 år har de foresatte samtykkekompetanse i henhold til lovverket. Det er allikevel viktig å inkludere barn som brukere. Som barn av foreldre eller søsken med psykiske lidelser er barn og unge også en stor pårørendegruppe. Helseforetakene skal legge til rette for at barn skal medvirke og at barn som pårørende skal ivaretas.

.

2.3.3. Læring og mestring

Helseforetakene skal i følge spesialisthelsetjenesteloven ivareta opplæring av pasienter og pårørende. Det er opprettet Lærings- og Mestringssentre i alle helseforetak. Det er ønskelig at flere av tjenestestedene etablerer lokale tilbud om opplæring, mestring og nettverksbygging til enkeltindivider, som gruppetilbud for brukere og pårørende.

 

2.4.         Tiltak

 

Helse Midt-Norge RHF og de enkelte HF skal foreta evaluering av brukernes tilfredshet med deltagelse i styrer og råd.

 

Helseforetakene i Helse Midt-Norge skal gjennomføre minimum ett årlig tiltak for systematisk innhenting av brukernes erfaringer med det psykiske helsevernet.

Brukere skal alltid involveres i slike undersøkelser, som også skal tilpasses unge brukere. Standardiserte skjema bør utvikles og brukes.

 

Det enkelte HF skal foreta evaluering av brukernes og pårørendes innflytelse i behandlingen. HMNs vil forberede grunnlaget for utvikling av systemer for tilbakemelding fra pasient til behandler på individnivå.  

 

Helseforetakene skal fortløpende registrere om Individuell Plan benyttes i henhold til forskriften.

 

Helseforetakene oppfordres til å involvere brukere i forskning, evaluerings- og kvalitetsutviklingsprosjekter.

 

Tjenestesteder skal etablere lokale tilbud om opplæring og mestring tilpasset brukere i psykisk helsevern. 

 

Det anbefales at helseforetakene bidrar med kompetanse i forbindelse med opplæring i rollen som brukermedvirkere dersom brukerorganisasjonen ønsker det.

 

Det anbefales at Helse Midt-Norges elektroniske Individuelle Plan, SAMPRO benyttes.

 

For å styrke brukernes posisjon for å etterspørre elektronisk Individuell Plan, skal Helse Midt-Norge etablere et særskilt prosjekt i samarbeid med brukerorganisasjonene.

 

 


 

3.   Psykisk Helsevern uten eget samtykke

 

3.1.        Bakgrunn

Frivillighet i behandlingen vektlegges sterkt i lovgivningen i Norge. Det er også et uttalt mål i Opptrappingsplanen for psykisk helse. Organisasjoner for bruker- og pårørende er pådrivere for redusert bruk av tvang.

 

De fleste innleggelser i psykisk helsevern, om lag 90 % skjer som øyeblikkelig hjelp, men et overveiende flertall blir frivillig innlagt. I 2006 hadde helseforetakene i HMN 0,5 – 1 innleggelse uten eget samtykke pr. 10.000 innbyggere.

 

Sammenlignet med landet for øvrig er dette lavt. Men selv om bruk av tvang er relativt lavt i Helse Midt-Norge, er det viktig å styrke tiltak som kan redusere bruken av tvang der dette er mulig og riktig. Det er store forskjeller i bruk av tvang regionen som ikke kan forklares med ulikheter i pasientsammensetning. Når det gjelder bruk av tvangsmidler i institusjon, har dette økt i HMN. Det kan ha sammenheng med for lav døgnbemanning (pleiefaktor) enkelte steder, kombinert med økt rusmiddelmisbruk hos personer med alvorlig psykisk lidelse.

 

3.1.1. Konsekvenser av revidert lovverk

Stortinget har ønsket å styrke pasientrollen, blant annet gjennom Pasientrettighetsloven. Endringer i helselovgivningen (2007) understreker frivillighet ytterligere. Sosial- og Helsedirektoratet har utgitt en egen tiltaksplan for redusert og kvalitetetsikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370). Planen skal bidra til økt frivillighet. Helseforetakene må også være forberedt på å behandle pasienter etter Sosialtjenesteloven.

 

3.1.2. Virkemidler for redusert bruk av tvang

Det er ikke mulig eller ønskelig å fastsette en standard for ønsket omfang når det gjelder bruk av tvang. Frivillighet skal tilstrebes, men i en del tilfeller vil bruk av tvang være nødvendig og riktig. Bruk av tvang henger imidlertid sammen med hvordan det psykiske helsevernet er organisert. Økt tilgjengelighet for hjelp i akutte krisesituasjoner er et godt virkemiddel for redusert bruk av tvang. Ambulante funksjoner / akutt-team er eksempel på slike tiltak. Erfaringer fra bruk av akutt-/ kriseteam i England viser at lokalbasert akuttberedskap hele døgnet, kan forhindre innleggelse i akuttavdeling i opp til 2/3 av tilfellene. Der innleggelse er nødvendig, bør andel planlagte frivillige innleggelser (elektive) økes. Slike innleggelser skaper forutsigbarhet for pasientene. Det er grunn til å anta at antall tvangsinnleggelser vil avta ved økt bruk av frivillige og planlagte innleggelser.

 

Andre tiltak for redusert bruk av tvang er systematisk oppmerksomhet på holdninger og arbeidsmetoder, samt utvikling av gode relasjoner til brukerne.  


 

3.2.        Tiltak

 

Bruk av tvang i psykisk helsevern skal være lav. I Helse Midt-Norge skal bruk av tvang ligge i nederste tredjedel av landsgjennomsnittet. Helseforetak som har den høyeste andel tvangsinnleggelser og tvangstiltak i HMN skal sammenligne seg med de som har den laveste, med tanke på reduksjon.

 

Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern” (IS-1370) skal legges til grunn i arbeidet med å redusere tvangsbruk og/ eller holde tvangsbruk på et lavt nivå i alle helseforetak i Helse Midt-Norge. Viktige elementer er:

  • Styrke tjenester som fremmer frivillighet og valgfrihet.
  • Arbeide systematisk med personalets arbeidsmetoder og holdninger.
 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 


4.   Funksjons- og oppgavefordeling

4.1.        Bakgrunn

Opptrappingsplanen har gitt mulighet for utbygging av bedre og flere tjenester. Sentrale målsettinger om kvantitetsøkning og økt pasientbehandling er i all hovedsak oppnådd i regionen. Bygging og utvidelse av tjenester i DPS og BUP har vært prioritert. Hvorvidt oppgavefordelingen mellom gamle og ”nye” tjenester er optimal er usikkert. Det mangler også sikker kunnskap om kapasitet og ressursutnyttelse, behandlingseffekt, og faktisk og opplevd kvalitet. Etterspørselen etter tjenester har dessuten økt proporsjonalt med økt kapasitet. Selv om det er vanskelig å måle reelle behov i befolkningen, er dette en indikasjon på at flere må få tilgang til tjenester i det psykiske helsevernet. Det viktigste innsatsområdet i de nærmeste årene skal allikevel være å styrke den faglige kvaliteten i tjenestene.

 

Opptrappingsplanen er gjennomført med klare statlige føringer om at tjenestene skal gjøres mer tilgjengelige, samarbeidsorienterte og brukervennlige. Ekspansjonsområdene har vært poliklinisk behandling og programmer som kunne erstatte opphold i sentralsykehus. Opptrappingsplanen ga ikke tilsvarende klare føringer for utviklingen av de sentraliserte sykehusavdelingene, og opptrappingsmidler var i hovedsak forbeholdt nye tjenester. Til tross for en meget stor aktivitetsøkning i DPS, har antall innleggelser i sykehus ikke gått ned. Tvert i mot har tallet på innleggelser i sykehus økt. Det er ingen entydige forklaringer på dette.

Økt etterspørsel er sannsynligvis ikke dekkende som forklaring. Andre mulige forklaringer kan være ulik forståelse av situasjons- og oppgaveforståelse, og som følge av det ulike arbeidsmetoder. Lavere terskel, alminneliggjøring av psykiske lidelser og økt kompetanse om psykiske lidelser hos primærhelsetjenesten kan også ha bidratt til økt antall henvisninger. Den generelle samfunnsutviklingen med svakere nettverk er et annet aspekt. Flere har får rett til helsehjelp.

 

Disse forholdene innebærer usikkerhet når det gjelder å vurdere framtidige behov for tjenester fra psykisk helsevern både for voksne og barn.

 

4.1.1.  Psykisk helseverns begrensninger

Det psykiske helsevernet møter store forventninger. Disse kan grovt deles inn i tre kategorier.

 

  1. Behandling som omfatter intervensjoner i forhold til psykopatologi, definert i henhold til WHOs diagnostiske kriterier slik disse framgår av ICD 10 F.
  2. Psykiske plager eller atferd hos mennesker der kunnskaper om psykiske prosesser og atferdsforandringer kan være til stor nytte, (f.eks. smerte, gynekologi/ barsel, kreft, fedme, avhengighet m.m.) alt innenfor spesialisthelsetjenesten.
  3. Følelser og atferd hos mennesker som må forstås som variasjoner av uttrykk innenfor et normalområde, selv om det i utgangspunktet dreier seg om alvorlige akutte kriser. Det er ikke krisen i seg selv som definerer et eventuelt hjelpebehov, men menneskets reaksjon på krisen.

 

Det første område er psykisk helseverns kjerneområde. Dersom ressurssituasjonen tilsier det, er det ofte faglig riktig å tilby tjenester innenfor kategori 2. Den tredje gruppen er ikke spesialisthelsetjenestens oppgave. Behandlingstilbudene må forvaltes innenfor tilgjengelige rammer. Disse vil nesten alltid være begrenset til å omfatte den første gruppen. Befolkningens forventninger oftest være høyere en psykisk helseverns muligheter.   

 

4.1.2. Struktur, organisering og samhandling innad i spesialisthelsetjenesten

Muusmannrapporten er vurderingen av Psykiatrisk divisjon ved Ullevål universitetssykehus HF etter ”trikkedrapet” i Oslo i 2005, og er derfor ikke dekkende for psykisk helsevern i øvrige helseforetak. Allikevel gir funnene et godt grunnlag for analyse og valg av fokus for forbedring lokalt.

 

Det er et stort uutnyttet potensial innad i det psykiske helsevernet på grunn av fragmentert organisering, begrenset samarbeid, og manglende gjensidig forpliktelse mellom avdelinger og enheter

(Muusmannrapporten 2005 og Nasjonal strategi for psykisk helsevern 2006)

 

Helseforetakene må ha klare mål for utviklingen av psykisk helsevern i perioden etter at opptrappingsperioden avsluttes i 2008. De enkelte tjenesteområdene må gjennomgås kritisk med tanke på klargjøring av struktur innad i spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder spesielt organisering og fordeling av oppgaver og ansvar mellom sykehus og DPS. I voksenpsykiatrien må tjenester til ulike pasientgrupper på hhv sykehus- og DPS- nivå revideres for å eliminere overlappende tilbud. Det er det nødvendig å harmonisere så vel systemforståelsen som innsatsen mellom behandlingsnivåene i spesialisthelsetjenesten, og mellom psykisk helsevern og førstelinjen. Helseforetakene skal tilstrebe likeverdighet i tjenestestruktur og tilfeldige forskjeller i tjenestetilbud skal reduseres. Innsats må rettes mot å skape faglige gode, sammenhengende og sømløse forløp. I psykisk helsevern for barn og unge må det arbeides for å oppnå en hensiktsmessig oppgavefordeling innad i

spesialisthelsetjenesten, dvs. med pediatrien, habiliteringstjenesten, Rusbehandling Midt-Norge og Bufetat. Det psykiske helsevernet i Helse Midt-Norge skal utvikles til en mer enhetlig tjeneste. Dette er strategiske oppgaver for de enkelte foretak. Det er ikke den enkelte behandlers oppgave å sørge for at systemene samarbeider optimalt.

 

4.1.3.  Prinsipiell oppgavefordeling i psykisk helsevern for voksne

I voksenpsykiatrien skal DPS behandle de fleste pasienter og gi tilbud til alle typer lidelser på et allmennpsykiatrisk nivå. DPS skal også utvikle krise- og akutt-tjenester (ikke øyeblikkelig hjelp). Sentraliserte sykehusavdelinger skal ha akuttavdelinger med ansvar for øyeblikkelig hjelp og skal dessuten kunne utføre særlig kompetansekrevende oppgaver hvor pasienters funksjonsnivå, atferdsproblemer eller samsykelighet innebærer begrensninger for behandling ved DPS. Slike begrensninger kan også være av bygningsmessig art. Dette innebærer økt innsats mht utredning og forskning. Det kan bli behov for å sentralisere behandlingstilbud til enkelte, særlig sjeldne tilstander, men prinsippet om mest mulig desentralisert behandling skal fortsatt gjelde. Sentraliserte sykehusavdelinger og DPS behandles i påfølgende kapitler.

4.1.4. Nye arbeidsformer

Antall døgnplasser i Norge er høyt i forhold til andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse landene har til gjengjeld ambulante tjenester i større omfang enn Norge. Det er viktig for brukerne å kunne gi bostedsnære tilbud som kan motvirke innleggelse. Det er gode holdepunkter for å hevde at nærmiljøbaserte tjenester kan gi gode resultater, som opplevd behandlingskvalitet og økt mestring av hverdagen. I henhold til styrende dokumenter skal det opprettes ambulante team /ambulante funksjoner ved DPS. (Styringsdokument 2005). Disse bør etableres i samarbeid med sykehusavdelinger og kommuner og skal bidra til å hindre akutte innleggelser der dette er ønskelig og mulig, redusere bruk av tvang og redusere antall ikke planlagte reinnleggelser. Erfaringer med familie- og nettverksarbeid tilsier at slike arbeidsmetoder er godt egnet for ambulant virksomhet. Dette kan videreutvikles i samarbeid med høgskolene i regionen.

 

DPS må etablere tjenester og systemer som sikrer primærhelsetjenesten nødvendig bistand i form av rådgivning, vurdering og kriseintervensjon. I tillegg til ambulante tjenester, skal utvidet åpningstid i poliklinikkene, differensierte døgntilbud for akutte tilstander etableres. (Anbefalt i Nasjonal strategi for psykisk helsevern 2006)

 

4.1.5. Samhandling med kommunene

Førstelinjetjenestene skal utgjøre grunnfjellet i tjenestetilbudet. Spesialisthelsetjenesten skal bistå kommunene i direkte pasientarbeid, i kommunale forsterkede boliger, og med planlegging av psykisk-helseverntjenester. Samarbeid med NAV er også av stor betydning. Samtlige helseforetak har utarbeidet avtaler og retningslinjer for samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Avtalenes detaljeringsgrad er ulik, og det er fortsatt et betydelig potensial for forbedringer. Dette gjelder særlig rutiner for rask hjelp når det oppstår nye hjelpebehov for hjemmeboende personer med alvorlig psykisk lidelse og effektivt samarbeid om innlagte pasienter. Siden eksisterende avtaler i liten grad klargjør spilleregler for samarbeid mellom helseforetakene og fastlegene, er dette et viktig utviklingsområde. Det bør utarbeides standardiserte avtaler. Andre tiltak som bør settes i system er gjennomgang av søknader og vurderinger sammen med fastleger. Helseforetakene bør stimulere til utviklingsprosjekter som kan bringe ny kunnskap om effektiv samhandlingsutvikling innen disse områdene. Helseforetakene må fortsatt samarbeide systematisk med kommunene om planer for kommunale tjenester til utskrivningsklare pasienter. Frigjøring av ressurser vil frigjøre kapasitet i psykisk helsevern. Når det gjelder barn og unge som utvikler psykiske lidelser, må det samarbeides med kommunene om tidlig intervensjon.

 

4.1.6.  Barnevern og psykisk helsevern

En stor del av brukerne både i barnevern og psykisk helsevern er dobbeltbrukere. Det vil si at de mottar tjenester fra begge instanser. Mange har også utviklet problemer knyttet til rus. En tverrsnittundersøkelse fra Oslo (Nygren 2000) viste at det var 28 % dobbeltklienter i BUP og 51 % i Barneverntjenesten.

 

Et godt samarbeid mellom instansene er viktig for å utvikle kordinerte og helhetlige tjenester til disse barna. På regionalt nivå ble det i juni 2006 underskrevet en rammeavtale mellom Helse Midt-Norge RHF og Bufetat region Midt-Norge. Rammeavtalen omfatter:

-         samordning og samhandling mellom partene

-         samarbeid for å utvikle de beste og mest hensiktsmessige tiltak for barn/ungdom med sammensatt problematikk.

-         styrking av fagutvikling gjennom felles forskningsprosjekt/utviklingsprosjekt

-         samarbeid om opplærings- og utdanningstiltak.

-          

Rammeavtalen mellom Helse Midt-Norge RHF og Bufetat region Midt-Norge skal legges til grunn i helseforetakenes videre arbeid med å utvikle samarbeidsrutiner og samarbeidsprosjekter.

 

4.1.7. Ressursfordeling i psykisk helsevern for voksne

Helse Midt-Norge har fortsatt større resursforbruk i sykehus enn i DPS. Om lag 60 % av ressursene brukes til sentraliserte sykehusavdelinger, mens 40 % brukes i DPS.

4.2.        Tiltak

 

Helseforetakene skal utarbeide avtaler som regulerer funksjons- og oppgavefordeling mellom alle avdelinger og enheter internt i helseforetakene. Overlappende tjenester skal unngås.

 

Helseforetakene skal videreutvikle alternative akutt-tjenester med tanke på økt frivillighet og reduksjon av antall øyeblikkelig hjelp- og tvangsinnleggelser i institusjon.. Tilgjengeligheten til poliklinikk, ambulante tjenester, lavterskelinnleggelse i DPS skal økes. Alle helseforetak skal etablere ambulante funksjoner. Formen på tilbudet tilpasses lokale forhold.

 

For å etablere sammenhengende tilbud med kommuner, skal DPS og sentraliserte sentralsykehusavdelinger utarbeide standardiserte avtaler på foretaksnivå. Slike avtaler må også omfatte fastlegene.

 

Helseforetakene skal stimulere til gjennomføring av prosjekter som kan bringe ny kunnskap om effektiv samhandlingsutvikling innen disse områdene. (Jfr kap. om forskning)

 

Helse Midt-Norge anbefaler at hospitering av personell internt i helseforetakene og mellom helseforetak og kommuner benyttes i større grad enn i dag. Dette kan utvikles til lærings- og utjevingsarenaer.

 

Rammeavtalen mellom Helse Midt-Norge RHF og Bufetat region Midt-Norge skal legges til grunn i helseforetakenes videre arbeid med å utvikle samarbeidsrutiner og samarbeidsprosjekter.

.

Helseforetakene skal bruke ressursfordelig som et strategisk virkemiddel for å oppnå en riktigere struktur i tjenestene. For tjenester til voksne skal ressursandelen til DPS og sentraliserte sykehusfunksjoner tilstrebes å være 50/50. Fordelingen mellom BUP og psykisk helsevern for voksne skal gjenspeile andel i befolkningen undr 18 år (20- 25 %).

 

 


 

5.   Pasientforløp og samvirke mellom tjenester

5.1.        Bakgrunn

 

Pasientforløp er det settet av kliniske tilbud og service som pasienten mottar. Et pasientforløp består av kliniske og ikke-kliniske prosedyrer, tid (inkl. ventetid) og forflytning i en tidsserie fra pasienten søker helsehjelp til avsluttet behandling. Pasientforløp krysser ofte organisatoriske grenser mellom psykisk helsevern, primærhelsetjeneste og andre etater.

Helsetjenesten har to sentrale utfordringer. På den ene siden skal pasientforløpene inneholde god klinisk praksis for den enkelte. Dernest skal organiseringen være slik at pasientforløpet blir ressurseffektivt. Mange pasientforløp er lite sammenhengende og er faglig og logistikkmessig ineffektive. Dette påfører pasienter unødig belastning i form av vente- og reisetid. Andre pasientforløp er organisert slik at serien med tiltak og tidsbruk gir god progresjon og helsegevinst uten unødig ressursbruk.

 

Mange pasienter har behov for langvarige og sammensatte tjenester. Dette krever ofte en rekke samtidige og sekvensielle tjenester, som sosial- og barneverntjenester, tjenester fra NAV mm. En rekke tjenester fra andre enn helseinstitusjoner er ofte nødvendig for å lykkes med helsetjenesten (for eksempel hjelp til bolig). Oppgaven er å etablere pasientforløp som henger sammen over tid, trekker i samme retning og holder høy faglig kvalitet samtidig som pasientforløpene blir enklest mulig mht logistikk. Dette krever harmonisering av mål for tjenesten, klar ansvarsplassering og gode vekslinger mellom enheter og nivåer.

 

I Regionalt handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003) ble det ikke definert direkte mål for utvikling av forløp. I Handlingsprogram 2010 er det spesifikt satt mål for å identifisere de vanligste pasientforløpene i de store pasientgruppene som grunnlag for forbedring. Psykisk helsevern er nevnt spesielt. Også i Nasjonal helseplan (2006-2010)er det definert mål for å identifisere og forbedre pasientforløp

 

Gode styringsdata er en forutsetning for planlegging og evaluering av hensiktsmessige pasientforløp er. NPR -melding (tidligere Minste basis datasett, MBDS) inneholder data for henvisningsperioder med detaljerte opplysninger fra henvisning til utskriving og er grunnlaget for beskrivelse av forløp. Helse Midt-Norge har ikke rapportert fullstendig på datasettet og mangler derfor godt datagrunnlag for forløpsplanlegging og -evaluering.

 

I planperioden vil de tekniske problemene bli forsøkt løst i prosjekt som ikke omhandles av denne planen. Helse Midt-Norges enheter for psykisk helsevern skal sikre høy kvalitet på registrering av data. Registreringsveilderen som er utviklet av Sosial- og Helsedirektoratet skal implementeres umiddelbart etter ferdigstillelse (høst 2007)

 

5.2.        Tiltak

 

Psykisk helsevern skal etablere standardforløp for de vanligste pasientgruppene basert på ”Beste praksis”. Standardene skal beskrives, og alternative forløp skal være identifisert for å kunne tilby alternative tjenester til pasienter som ikke er tjent med standardforløpene.

 

Arbeidet med NPR -melding (tidligere Minste basis datasett, MBDS) skal forbedres som styringsdata for forløp. De kliniske enhetene skal forbedre registrering i henhold til definisjonene i veielederen fra Sosial- og helsedirektoratet (ferdig 2007)

(Godkjenningsprosessen for NPR- melding er eget prosjekt).

 

 

 


 

6.   Utvikling av DPS -funksjoner

6.1.        Bakgrunn

DPS er kjerneelementet i opptrappingen av det av psykiske helsevernet. Hensikten er å yte tjenester så nær pasientenes bosted som mulig. Modellen fremmer samarbeid med lokalt hjelpeapparat og. DPS -strukturen er grundig regulert i Opptrappingsplan for psykisk helse og detaljert beskrevet i DPS -veilederen Distriktpsykiatriske sentre- med blikket vendt mot kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen” IS-1388 (Sosial- og helsedirektoratet 2007). 

 

Bygging og drift av DPS er helseforetakenes ansvar. Følgende forhold gjør imidlertid DPS til et anliggende for Helse Midt-Norge RHF:

 

Sosial- og Helsedirektoratet fant det nødvendig å tydeliggjøre forventningene til tjenestene gjennom den revidert veileder bla. fordi:

 

”Tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenesten, særlig i akutte krisesituasjoner er ikke tilfredsstillende ivaretatt. Brukerperspektivet er ikke tilstrekkelig integrert og tjenestene framstår ofte som fragmenterte med mangelfull samhandling og uklar oppgavefordeling mellom DPS og sykehus.”

 

6.1.1. DPS – struktur, organisering og personelldekning

DPS skal være veien inn og ut av spesialisthelsetjenesten for de aller fleste pasientene. DPS skal, i følge intensjonen, være autonome enheter, med ansvar for avgrensede opptaksområder. Ansvars- og oppgavefordelingen mellom DPS og sentraliserte sykehusavdelinger skal være tydelig. Etablering av DPS skal fullføres i tråd med opptrappingsplanen. Befolkningen i Midt-Norge skal kunne tilbys fullverdige DPS -tjenester innen 2010.

 

DPS-ene i HMN varierer både med hensyn til struktur og organisering. Grad av samlokalisering av DPS- funksjoner varierer også.  Organisering og lokalisering er et anliggende for de enkelte helseforetakene. Det er imidlertid viktig at DPS - funksjoner defineres og synliggjøres. Dette er også nødvendig av hensyn til ressursfordeling og rapportering av styringsdata.

 

Fordelingen av økonomiske ressurser mellom tjenester i DPS og sykehus er fortsatt skjev, til fordel for sykehusavdelinger, som har betydelig flere fagstillinger. Departementets styringskrav innebærer fortsatt faglig styrking og bedre personelldekning ved DPS. Særlig viktig er det å rekruttere lege- og psykologspesialister. DPS -veilederen gir eksempel på en hensiktsmessig bemannet enhet som kan brukes som referansestandard. Helseforetakene må fortsatt tilføre DPS- ene ressurser også etter at Opptrappingsplanen avsluttes i 2008.

 

6.2.        Tiltak

 

Helse Midt-Norge skal fullføre DPS- utbyggingen i henhold til tidligere plan, med de endringer som følger av prosjekteringsarbeidet for de gjenstående DPS-ene (DPS Molde og DPS Nidaros)

 

Helseforetakene i Helse Midt-Norges skal utvikle DPS-ene i henhold til anbefalinger i DPS veilederen. Lokale tilpasninger kan være nødvendig. Myndighetskravet om faglig styrking og modernisering av de kliniske tjenestetilbudene ved DPS skal oppfylles. Dette er helseforetakenes ansvar. Bemanningseksempelet i DPS – veilederen kan benyttes som referanse. Tilstrekkelig antall psykiatere og psykologspesialister er viktig for den faglige kvaliteten. Styrkingen av DPS skal fortsette utover opptrappingsperioden, innenfor den til enhver tid tilgjengelige ramme.

 

Helseforetakene skal synliggjøre DPS -aktivitet mht fordeling av ressurser, kompetanse og antall årsverk i hhv sentraliserte sykehusavdelinger og DPS (døgn, dag - og poliklinikk).

 

Arbeidet med å implementere dokumenterte behandlingsformer skal styrkes i helseforetakene.

 


 

7.   Sentraliserte sykehusfunksjoner*

7.1.        Bakgrunn

Sentraliserte sykehusavdelinger skal ha akuttavdelinger med ansvar for øyeblikkelig hjelp og spesialfunksjoner for pasienter som forutsetter spisskompetanse og/eller ikke kan nyttiggjøre seg behandling i DPS på grunn av personellmessige eller bygningsmessige begrensninger.

 

7.1.1.              Oppgaver for sentraliserte sykehusavdelinger

Nasjonal Strategi for psykisk helsevern gir anbefaling om oppgavefordelingen mellom sentraliserte sykehusfunksjoner og DPS. Sykehusavdelinger bør, i følge denne planen, gi behandlingstilbud til følgende grupper:

 

 

·         Pasienter som trenger lukket akuttpsykiatrisk tilbud

·         Pasienter som trenger oppfølgende behandling i døgnavdeling ved alvorlig utagerende atferd og psykose som må møtes i en skjermet eller lukket avdeling

·         Pasienter med behov for behandling på sikkerhetsavdeling.

·         Observasjon og initierende behandling av pasienter som er dømt til behandling i psykisk helsevern

·         Pasienter med lidelser og kombinasjoner av sykdommer som krever spesiell og sjelden kompetanse. Kompliserte spiseforstyrrelser, alvorlige personlighetsforstyrrelser og omfattende selvskading er eksempler på dette.

·         Pasienter med behov for utredning og diagnostikk som opptrer for sjelden til å ivaretas på DPS.

·         Dette gjelder for eksempel unge med nydiagnostisert alvorlig sinnslidelse.

·         Eldre pasienter med omfattende og kompliserte utrednings – og behandlingsbehov.

·         De vanskeligste pasientene med dobbeltdiagnose (alvorlig sinnslidelse og alvorlig rusmisbruk)

·         Utredning av pasienter med uklare nevrologiske tilstander

Helse Midt-Norge støtter denne anbefalingen. Det understrekes imidlertid at DPS også kan yte spesialiserte sykehustjenester. Særlig kompetansekrevende utredning og behandling til grupper som spiseforstyrrelser, flyktninger, unge med alvorlig sinnslidelse og ADHD skal i økende grad også gis ved DPS.

 

Nye arbeidsformer som ambulante tjenester, raskt tilgjengelige timer i poliklinikk, kriseopphold i DPS døgnavdelinger etc. skal sikre brukernes valgmuligheter og redusere antall innleggelser i sykehus der dette er mulig og ønskelig for brukerne. Slike tiltak forventes å kunne øke kvaliteten på akutt-tilbudene i sykehus. Det er det enkelte HF som må finne praktiske løsninger for utvikling av akuttfunksjonen.

 

Forekomsten av personer med alvorlig psykisk lidelse og ruslidelse har vært sterkt økende i alle psykisk helseverns behandlingsenheter. Dette gir særlige utfordringer mht oppbygging av kompetanse og samarbeid mellom psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbrukere. Personer med alvorlig psykisk lidelse og rusmiddelmisbruk er et ansvar for det psykiske helsevernet. Helseforetakene må legge til rette for slik behandling. Ved DPS-ene vil det ofte være begrensninger med hensyn til bygninger, organisering og kompetanse når det gjelder behandling av pasienter med alvorlig psykisk lidelse og ruslidelse. Det må derfor i tillegg være tilbud ved sentraliserte sykehusfunksjoner.

 

7.2.        Tiltak

De sentraliserte sykehusfunksjonene skal ha ansvar for øyeblikkelig hjelp og spesialfunksjoner/ funksjoner som ikke kan ivaretas på DPS.

 

Det er viktig å beholde/ utvikle sykehusene som kompetanseenheter. Helseforetakene skal styrke sykehusavdelingenes funksjon mht utredning og behandling av særlig komplekse. tilstander.

 

Arbeidet med å implementere dokumenterte behandlingsformer skal styrkes i helseforetakene.

 

Det skal være tydelig skille mellom sykehus og DPS – funksjoner.

 

 

 

 


 

8.   Tjenester til barn og unge

8.1.        Problemstilling

I spesialisthelsetjenesten er det barne- og ungdomspsykiatrien som har hatt den mest omfattende driftsøkningen i de siste årene. Opptrappingsplanens målsetting er at 5 % av barnebefolkningen skal få vurdering og eller tilbud i spesialisthelsetjenesten. De fleste områder i Helse Midt-Norge ser ut til å nå dette i 2008-2009. Måltallet om 50 % økning av tiltak pr. behandler er også nådd. Det er imidlertid betydelige forskjeller i poliklinikkene målt ved antall pasienter pr. fagårsverk.

Tekstboks:  
Produktivitet i poliklinikker for barn og unge
									Kilde SAMDATA 2005

 

Økte antall tiltak pr. fagårsverk skyldes for en stor del flere tiltak til den enkelte pasient.

 

Antall henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien har dessuten økt parallelt med kapasitetsøkningen. På samme tid har forventningene om kvalitet i utredning og behandling økt betydelig. Dagens situasjon preges av økende ventelister og økt ventetid for enkelte tilstander.

 

I henhold til HMNs oppdragsdokument 2007 skal ventetid til vurdering i psykisk helsevern for barn og unge være mindre enn 10 dager. Dette er en betydelig utfordring for tjenesteapparatet. Vurderingen må organiseres slik at det ikke går ut over ressurser til behandling. Gode henvisninger er en vesentlig suksessfaktor.

 

8.1.1.  Særlige utfordringer

Den store økningen i antall ansatte som følge av opptrappingen stiller krav til intern organisering. Sentrale myndigheter har påpekt behovet for endring og utvikling når det gjelder organisering, oppgave- og ansvarsfordeling og arbeidsmetoder i arbeidet med barn og unges psykiske lidelser. Riksrevisjonen har beskrevet nødvendigheten av økt effektivitet og mangel på spesialiser. Den store etterspørselen etter tjenester fra barne- og ungdomspsykiatrien har dessuten reist spørsmål om hvorvidt grenseoppgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene er tydelig nok. Dette er det nødvendig å avklare. Det er også nødvendig å styrke tilgjengeligheten til barne- og ungdomspsykiatriens tjenester i krisesituasjoner.

 

8.1.2.  Arbeidsformer i psykisk helsevern for barn og unge

Agledalutvalgets innstilling anbefaler at antall polikliniske samtaler bør økes betydelig fra dagens nivå. Utvalget mener at dette er gjennomførbart. Gjennomsnittet i Helse Midt-Norge er 1 pasient pr. dag. Endret organisering av de polikliniske enhetene, med klare produksjonsmål for den enkelte ansatte, kan være en mulighet for å oppnå høyere effektivitet.

 

Det skal etableres et felles utviklingsprogram i HMN for å nå dette målet. Programmet skal kombineres med kvalitetsutvikling slik at økt produksjon ikke fører til redusert samarbeid med og redusert oppfølgning i pasientenes hjemkommuner.

 

Arbeidet med å implementere behandlingsformer med dokumentert effekt må styrkes.

 

8.1.3.  Ansvars- og oppgavefordeling mellom Bup og kommunale tjenester

Det må arbeides systematisk med tydeliggjøring av grensesnittet mellom BUP og førstelinjetjenesten. Sammen med økt bistand til kommunene, kan dette redusere presset på spesialisthelsetjenesten betydelig. Dette er systemutfordringer som også kan løses som samarbeidsprosjekt mellom helseforetakene. Når det gjelder forholdet til BUF- etat, må også dette løses på systemnivå. Det er ikke tilstrekkelig å lage møteplasser. Felles prosjekter om hvordan barn i barnevernet skal behandles både i psykiatrien og i barnevernets instanser må igangsettes. I slike prosjekter må faglig innhold og operasjonelle mål vektlegges. Dette er særlig viktig for ungdommer i aldersgruppen 16 -17 år med utagerende atferd.

 

Det er behov for økt kompetanse og tiltaksutvikling knyttet til barn og ungdom med rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser. I samarbeid med kommunale tjenester, psykiske helsevern for voksne og Rusbehandling Midt-Norge, må det utvikles behandlingstiltak rettet inn mot barn av rusmisbrukere og psykisk syke.

 

8.1.4. Tilbud til barn 0-6 år

Samdata -tall for 2004 og 2005 viser at bare 0,7 % av barn mellom 0-5 år mottar et behandlingstilbud i psykisk helsevern, og at pasientveksten er størst i de aller eldste aldersgruppene (13-17 år). Når det gjelder små barn er henvisningsgrunnene langt hyppigere knyttet til risikofaktorer i barnets miljø. I særlig grad har man vært opptatt av mulige utviklingsforstyrrelser/ fare for skjevutvikling hos premature barn, barn utsatt for ruseksponering i svangerskapet, foreldre med psykiske lidelser, belastede familier med mangelfulle omsorgskvaliteter. Grunnleggende samspillsmønstre blir etablert i tidlige barneår, og longitudinelle undersøkelser viser at en i tidlig alder kan se avvikende utviklingsmønstre. Samtidig vil det være store individuelle variasjoner i utviklingsforløp, noe som innebærer både faglige og etiske problemstillinger knyttet til ulike metoder for å fange opp hjelpebehov.

 

Både nasjonalt og regionalt har det vært økende fokus på de minste barna. Strategiplan for barn og unges psykiske helse har tiltak rettet mot denne gruppa (Tiltak 41 og 42). Det er etablert et nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarn psykiske helse adm. av R- BUP Sør og Øst. Det er under oppbygging en forebyggingsenhet ved R- BUP Nord. I HMN er det etablert et kompetansenettverk administrert av Psykisk Helsevern, poliklinikk i Molde. I samarbeid med R- BUP Midt-Norge har det vært igangsatt kompetansestyrkende tiltak knyttet til utredningsmetodikk og behandlingstilnærminger overfor aldersgruppa 0-3 år. Dette gjelder bl.a. 0-3 års -diagnostikk som alternativ til ICD 10, samspillsvurderinger og behandlingstilnærminger.

 

Ut fra et forebyggende perspektiv må det være en høyt prioritert oppgave å utvikle utrednings- og behandlingskompetanse samt gode veilednings- og konsultasjonsordninger knyttet til arbeid med de yngste barna og deres familier. Behovet for kompetanse om traumatiserte barn understrekes.

 

8.1.5.  Rekruttering av spesialister

Mangelen på lege og psykologspesialister er betydelig. Det er nødvendig å styrke rekrutteringen, ikke minst på grunn av utredningsbehovet. Helse Midt vil (som Helse Nord og Helse Sør- Øst) opprette et eget prosjekt for å sikre at det blir utdannet mange nok spesialister.   Rekrutteringsbehovet omfatter samtlige BUP – klinikker i regionen. Det skal i tillegg utarbeides en plan for utdanning av nevropsykologer.

8.1.6.  Fag- og organisasjonsutvikling i BUP

Opptrappingsplanen har gitt kapasitetsutvidelse. I kommende periode er det nødvendig med økt fokus på det kvalitative innhold i tjenestene. I ”Strategi for utvikling av tjenestetilbudet fram mot 2010,”framheves forbedring av produktivitet og kunnskapsgrunnlag som to av flere ”strategiske suksessfaktorer.”

 

Nasjonale måle- og kvalitetsindikatorer er nødvendige som grunnlag for sammenligning/harmonisering og styring/evaluering. Slike indikatorer er imidlertid ikke tilstrekkelig for å fange opp kompleksiteten i prioriteringer i det kliniske feltet. I tillegg kan de bli opplevd som ytre krav uten tilstrekkelig forankring og ”eieropplevelse” hos fagpersonell som utøver tjenestene.

 

I Helse Midt-Norge er det mange gode eksempler på utvikling av kvalitativt gode tjenester i psykisk helsevern. Det er viktig å bygge opp et system for erfaringsutveksling slik at kliniske enheter og fagpersoner kan lære av hverandre. I tillegg vil det være viktig å stimulere til videre utvikling av kvalitet i tjenestetilbudet. I særlig grad vil dette gjelde områder som har betydning i forhold til utredning/behandling, produktivitet og nye styringssignaler. Eksempler på slike områder vil være:

 

Helse Midt-Norge vil stimulere BUP -enheter i Helse Midt-Norge til et systematisk fagutviklingsarbeid ut fra lokale forhold og egne forutsetninger. Helse Midt-Norge

skal bidra med rammebetingelser for et slikt fagutviklingsarbeid i regionen.

 

8.2.        Tiltak

 

Helseforetakene i Helse Midt-Norge skal sørge for rask hjelp og behandling for alvorlige akutte kriser ved alle BUP- enheter. Nye arbeidsmetoder skal utprøves.

 

Det skal etableres ambulante team /ambulante funksjoner i alle helseforetak.

 

Tilbudet til barn 0 – 6 år skal styrkes i Helse Midt-Norge. Alle kliniske enheter må utvikle basiskompetanse knyttet til utredningsverktøy, samspillsvurderinger og behandlingstilnærminger.

 

Det skal utvikles gode samarbeids- og konsultasjonsordninger med aktuelle førstelinjetjenester.

 

Helseforetakenes innsats til barn under barnevernets omsorg, barn av foreldre med rus- / alvorlig psykisk lidelse og ungdom med utagerende atferd må styrkes. Styrkingen skal særlig være rettet mot forebygging, veiledning, rådgivning og samarbeid med kommunene og psykisk helsevern for voksne.

 

Alle enheter i psykisk helsevern for voksne og Rusbehandling Midt-Norge skal ha en basiskunnskap om barns reaksjonsmønstre knyttet til psykisk sykdom eller rusmisbruk hos foreldre.

 

Det skal utvikles en omforent praksis med hensyn til diagnostikk, behandling / medisinering i forhold til ulike tilstander. ( Eksempler på dette kan være kronisk tretthetssyndrom og ADHD.) Ikke-medikamentelle behandlingsformer må styrkes.

 

Arbeidet med å implementere dokumenterte behandlingsformer skal styrkes i helseforetakene

 

Helse Midt-Norge skal vurdere særskilte tiltak for rekruttering av spesialister til barne- og ungdomspsykiatrien.

 

BUP - tjenestene i Helse Midt-Norge skal etablere en formell dialog for felles utvikling av fagfeltet. Tjenestene skal gjennomføre koordinerte prosjekter for å styrke faglig kvalitet, oppnå interne effektivitet og bedre samhandling. Dette skal omfatte faglige og organisasjonsmessige forhold. Det skal iverksettes et toårig regionalt fag- og organisasjonsutviklingsprosjekt:

Enheter inviteres til å gjennomføre prosjekt knyttet til utfordringer i den kliniske hverdag.

Prosjektet skal omfatte støtte til veiledning, prosjektsamlinger og evaluering.

Prosjektet skal administreres regionalt, med faglig deltakelse fra relevante fagmiljøer. Prosjektet finansieres regionalt og de enkelte enheter som deltar.

R- BUP inviteres til å delta.

 

Foretaksgruppen skal opprette en web- basert kompetansebase for kliniske enheter i Helse Midt-Norge. En slik kompetansebase vil kunne gi oversikt over fagpersoner med spesielle faglige fordypningsområder og enheter som har erfaring med bestemte utredningsprosedyrer, behandlingstiltak og organisatoriske tiltak. Tiltaket vil også kunne omfatte psykisk helseverb for voksne.

 


9.   Tjenester til psykisk utviklingshemmede

 

9.1.        Bakgrunn

 

Psykisk lidelse forekommer hyppigere blant mennesker med autisme og psykisk utviklingshemming. Handlingsprogram Psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003) slår fast at helseforetakene skal gi tilbud til psykisk utviklingshemmede med psykiske lidelser. Personer med psykisk utviklingshemming og psykiatrisk tilleggsproblematikk har den samme rett til nødvendig helsehjelp fra psykisk helsevern som befolkningen for øvrig. Det har vist seg vanskelig å identifisere psykiske lidelser og etablere gode tilbud denne gruppen. Det er nødvendig å utvikle utrednings- og behandlingsmetoder som er tilpasset behovene til mennesker med psykisk utviklingshemming.

 

Ved behov for tjenester i psykisk helsevern skal dette i utgangspunktet kunne ivaretas av ordinære psykiatriske enheter, også ved behov for innleggelse. Den enkelte enhet må sikre oppgradering av kunnskap slik at også disse pasientgruppene kan få tilbud. Tilbudet må utformes og ytes i nært samarbeid mellom psykisk helsevern og fagmiljø som har særlig kompetanse på psykisk utviklingshemmede og autisme.

 

I Helse Midt-Norges plan for kompetanseoppbygging i spesialisthelsetjenesten i Helse Midt-Norge omkring mennesker med autismespekterforstyrrelser (ASD) foreslås opprettet en regional ressursenhet med mulighet for innleggelse for å kunne tilby mennesker med ASD og psykiske lidelser et bedre tjenestetilbud. Forslaget forutsetter at basiskompetanse utvikles i alle HF, og at en regional ressursenhet med innleggelsesmulighet skal kunne gi tilbud i de vanskeligste sakene.

 

Til sammen skal ressursenheten kunne betjene 20 - 25 saker pr år fordelt på hele regionen. Tilbudet skal kunne gies til ungdom og voksne. Det er estimert et behov for 1-3 døgnplasser med en bemanningsfaktor på 2:1, og det vil være behov for å ta imot pasienter under tvang (Lov om sosiale tjenester kap 4A og Psykisk helsevernloven)

 

Den begrensede størrelsen tilsier at tilbudet må knyttes til en eksisterende enhet og i planen for kompetanseoppbygging i spesialisthelsetjenesten i Helse Midt-Norge omkring mennesker med autismespekterforstyrrelser blir det foreslått å etablere tilbudet i tilknytning sentral fagenheten for tvungen omsorg ved St. Olavs Hospital, psykisk helsevern. Forslaget utredes videre i forbindelse med flytting av fagenheten til Østmarka. 

 

9.2.        Tiltak

           

Helseforetakene skal implementere oppdatert kunnskap om psykiske lidelser og utviklingshemming / autisme i alle deler av tjenesteapparatet i psykisk helsevern.

 

Psykisk helsevern skal etablere systemer som sikrer at samarbeidsparters særlige kunnskap om utviklingshemming / autisme blir inkludert i planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilbudet til pasientene

 

Det er behov for en regional ressursenhet for høyspesialisert utredning av psykisk utviklingshemmede og autister med særskilte behov. Ressursenheten skal også bistå det ordinære tjenesteapparatet med pasientproblemstillinger som håndteres lokalt. Tilbudet foreslås utviklet i tilknytning til Sentral fagenhet for tvungen omsorg ved St. Olavs Hospital og må utredes videre.

 

 


 

 

10.         Pasienter med ruslidelser

 

10.1.   Bakgrunn

Med rusreformen fra 2004 ble all spesialisert behandling for pasienter med rusmiddelmisbruk et ansvar for spesialisthelsetjenesten. Gjennom ulike lovendringer ble det nye tjenesteområde tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk (TSB) etablert som et ”sørge for” ansvar for de regionale helseforetakene. Samtidig ble det understreket at psykisk helsevern fortsatt skulle ha et hovedansvar for pasienter med psykiske lidelser og tilleggsproblemer rus, og for pasienter med alvorlige psykiske lidelser og alvorlige avhengighetstilstander. (”dobbeltdiagnosepasienter”). TSB skal ha hovedansvaret for pasienter med ruslidelser og psykiske tilleggsproblemer. Dette forutsetter god samhandling mellom TSB- enheter og psykisk helsevern. Rusreformen har også som intensjon at pasienter som behandles innenfor somatisk spesialisthelsetjeneste skal få et godt tilbud dersom de har rusrelaterte problemer. Behandlingen av rusmisbruk har en stor spennvidde knyttet til bl.a. terapeutisk arbeid, rusmedisinske problemstillinger, ulike typer psykososialt arbeid mm. 

 

Helse Midt-Norge har valgt en organisering der enhetene som ble overført med rusreformen er organisert i et eget helseforetak (Rusbehandling Midt-Norge). Dette er primært døgnbehandlingsenheter, legemiddelassistert rehabilitering og eget kompetansesenter (i samarbeid med SH-dir). Den polikliniske behandlingen i TSB utføres i dag i noen helseforetak av rusteam, mens tilbudene andre steder skjer i de allmennpsykiatriske poliklinikkene. Fra 2004 er det etablert flere samarbeidsrelasjoner mellom Rusbehandling Midt-Norge og psykisk helsevern. Sentralt er Rus/psykiatri lederforum og Rus/psykiatri fagforum.

 

Uavhengig av organisering ehar Styret i Helse Midt-Norge lagt vekt på at samhandlingen mellom TSB og psykisk helsevern skal styrkes når pasienter har samtidige lidelser.

10.2.   Regionalt rusprogram

Etter et omfattende utredningsarbeid vedtok Helse Midt-Norge i november 2005 ”Regionalt Rusprogram – handlingsplan fram til 2010”, som angir tiltak for hele foretaksgruppen knyttet til rusrelatert problematikk. 

 

Planen beskriver en ønsket utvikling og inneholder en rekke tiltak. Hoveddelen av disse er ikke finansiert, og forutsetter budsjettmessig avklaring fra år til år (både på RHF og HF-nivå). Det rapporteres på resultatoppfølgingen. Sentrale punkter i planen:

 

Tiltak med betydelige kostnader

Tiltak uten betydelige kostander

  • Ny utredningspost i HNT
  • Bedre/mer effektiv samhandling
  • Ny ungdomspost i RMN
  • Fokus på barn og unge gjennom forum med BUF-etat, BUP, RUS
  • Økt poliklinisk innsats i alle HF
  • Faste ledermøter VOP og RUS
  • Utvikling av dobbeltdiagnose-poster i hvert HF
  • Behandlerfora/FoU/økt kompetanse
  • Ny regional post i St. Olav

 

 

Tiltakene som foreslås etablert i de enkelte helseforetakene er viktige og må planlegges innenfor foretakenes økonomiske rammer. Ny regional post for personer med dobbeldiagnoser har så langt inngått i prosjekteringen av ny Sikkerhetsavdeling på Østmarka. Det foreligger imidlertid ikke forpliktende finansieringsvedtak. Siden det ennå er mye ugjort mht å opprette tilfredsstillende lokale tjenester til denne gruppen, er det usikker om et regionalt tiltak berettiger de store investeringene som vil kreves i planperioden. Tiltaket må tas opp til ny vurdering. Det må fortsatt tas høyde for at rusposten skal inngå i byggeprosjektet på Østmarka.

 

I forslag til statsbudsjett for 2008 lanserer regjeringen en opptrappingsplan for rusfeltet fram til og med 2010. Planen inneholder fem målområder med nærmere 150 tiltak knyttet til ulike tjenester og forvaltningsnivåer:

 

        Mål 1: Tydelig folkehelseperspektiv: Vi må forebygge mer og bedre. Det gjelder både alkohol- og narkotikafeltet. Vi skal beholde en virkningsfull, befolkningsrettet alkoholpolitikk samtidig som vi må målrette forebyggingen slik at den er tilpasset kjønn, etnisk bakgrunn og spesielt utsatte grupper. Norge skal være aktiv deltaker, samarbeidsparter og pådriver i internasjonale prosesser både på alkohol- og narkotikafeltet. 

 

        Mål 2: Bedre kvalitet og økt kompetanse: Vi må heve kompetansen og kvaliteten på rusfeltet. Det er behov for å styrke rusmiddelforskning og undervisning, og for å sikre at kunnskap blir gjort kjent og tatt i bruk. De som jobber i rusfeltet må få bedre kompetanse, vi må rekruttere flere og arbeide systematisk for bedre kvalitet i tjenestene. Vi trenger bedre dokumentasjon og kvalitetssikret statistikk.

 

        Mål 3: Mer tilgjengelige tjenester og økt sosial inkludering: Vi må tilby hjelp så tidlig som mulig og sørge for at tjenestene er tilgjengelige når det er behov for dem. Det er derfor behov for å øke antall behandlingsplasser på alle nivåer. Alle rusmiddelavhengige skal møtes med et utgangspunkt om at de har behov for akutt hjelp. Rusmiddelavhengige må sikres tilgang til raskere hjelp på alle nivåer. Målet må være at de som ønsker det får tilbud om hjelp uten unødig opphold. De som er kommet i gang med behandling, gjennom for eksempel avrusning, må sikres videre oppfølging med en gang. Oppfølging, rehabilitering og inkludering skal integreres i den enkeltes behandlingsopplegg.

 

        Mål 4: Forpliktende samhandling: Vi må få til mer og bedre samhandling på hele rusfeltet, både på individnivå og på systemnivå. Særlig er det behov for at instanser som arbeider med barn og ungdom får bedre systemer for samordning.

 

        Mål 5: Økt brukerinnflytelse og bedre ivaretakelse av barn og pårørende: Vi må sikre at brukere får innflytelse over eget tjenestetilbud og at barn og pårørende blir bedre ivaretatt. Særlig viktig er bedre oppfølging og hjelp til barn og søsken av personer med rusmiddelproblemer. Vi må sikre at brukererfaringer nyttes systematisk i kvalitetsarbeidet, og at brukere i større grad får anledning til å påvirke organiseringen av tjenestene og politikkutformingen på feltet.

 

For 2008 foreslås en styrking nasjonalt på 100 mill. kroner. Videre legges det også for 2008 til grunn at den prosentvise veksten i tverrfaglig spesialisert behandling og i psykiatrien skal være større enn veksten i somatikken, noe som vil medføre en ytterligere styrking. Ytterligere styrking av rusfeltet skal behandles i de ordinære budsjettprosessene.

 

10.3.   Tiltak

 

Oppfølgingen av regionalt rusprogram prioriteres. Rusbehandling Midt-Norge har en koordinerende rolle i dette arbeidet med lederforum rus/psykiatri som sentral arena.

 

 

Psykisk helsevern skal videreutvikle gode og integrerte behandlingstilbud til pasienter med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer i alle ledd av tjenestene. 

 

Rusbehandling Midt-Norge skal videreutvikle tverrfaglig spesialisert behandling for rusmisbruk i regionen. I tråd med opptrappingsplanen og premisset i vedtaket om fremtidig organisering av Rusbehandling Midt-Norge, bør det vurderes en nærmere tilknytning mellom institusjonsbehandling, poliklinikk/ dagbehandling og eventuelle nye tilbud. 

 

Psykisk helsevern og Rusbehandling Midt-Norge skal samhandle seg i mellom og med primærhelse- og sosialtjeneste om videreutvikling av tilbud til den enkelte bruker / pasient.

 

 

 


 

11.         Avtalespesialister

11.1.   Bakgrunn

Private helsetjenester skal understøtte det regionale helseforetakets ”sørge for ansvar” ved å:

Siden 2003 har målet vært å bidra til å øke befolkningens valgmulighet, gjennom geografisk fordeling av avtalehjemler. Tiltaket ble antatt å bidra til nyrekruttering i områder der dette har vært vanskelig. Videre har det vært et mål å få til en nærmere integrering mellom avtalespesialistene og offentlige poliklinikker, slik at aktivitetsdata fra begge virksomheter til sammen skal gi ett komplett bilde av aktiviteten i det psykiske helsevernet. DPS -veilederen (2006) forsterket dette målet.

 

Det er viktig å sørge for at bruk av avtalespesialister kan være et reelt valg for personer med rett til helsehjelp. Dagens praksis viser imidlertid at ordningen har betydelige svakheter. I 2005 gjorde SINTEF Helse, på oppdrag fra Helse Midt-Norge, en kartlegging om bruken av avtalespesialister i psykisk helsevern. Kartleggingen viser at mange pasienter og henvisere opplever at avtalespesialister ikke er reelle alternativ. Lav tilgjengelighet, manglende venteliste, ikke tilgjengelige telefonlister er noen årsaker til dette.

Avtalespesialister er ikke underlagt prioriteringsforskriften og kan dermed ta inn pasienter som det offentlige ikke prioriterer. Selv om dette kan gi betydelige helsegevinster, er det ikke i tråd med helsepolitiske målsettinger. Det finnes ikke data som viser pasientenes prioriteringsstatus. Pasientgruppene er delvis overlappende med hensyn til diagnosegruppe.

 

Avtalespesialistene leverer en betydelig andel av den polikliniske produksjonen, i alt 23 % av det samlede antall konsultasjoner

 

Bruk av avtalespesialister som virkemiddel for rekruttering av spesialister er ikke evaluert. Utlysning av ledige hjemler viser at søkere i liten utstrekning kommer fra tjenester utenfor foretakene. Virkemidlet synes derfor ikke å være nyrekrutterende. Det er ikke undersøkt om bruk av avtalehjemler bidrar til å forhindre uønsket fraflytting fra regionen. Helseforetakene antar imidlertid at det kan bidra til økt rekruttering og ønsker økt tilgang på hjemler.

 

Målsettingen om utjevning av geografisk skjevfordeling er et langsiktig mål. Nytildelte hjemler er utlyst i områder med lav dekning.

 

På grunn av historiske avtaler er det et skjevt forhold mellom hel - og deltidshjemler og mellom leger og psykologer.  Dette kan ikke endres før avtaleperioden går ut.

 

11.1.1.                      Behov for endring

Det nasjonale målet om tilknytning til de offentlige poliklinikkene er ikke oppnådd.

Flertallet av avtalespesialistene ønsker ikke en slik integrasjon. Spesialistene har valgt å inngå avtale bla for å være fristilt systemkravene i helseforetakene. Fram til 2006 inneholdt avtalene en plikt til tjeneste i det offentlige (8-timersregelen). Eksisterende rammeavtale pålegger avtalespesialistene kun en generell samarbeidsplikt.

 

Det kan være uheldig at pasienter får behandling etter helt andre prioriteringskriterier enn de offentlige. Alvorlige psykiske lidelser, som forutsetter samordning og tiltak utenom konsultasjonen, kan velges bort. Avtalespesialister har heller ikke de samme systemoppgaver, som f.eks. samarbeidsmøter og undervisning, som i det offentlige. Det må derfor forventes en høyere andel konsultasjoner pr årsverk.

 

Avtalespesialister er ikke pålagt å føre ventelister, og kan derfor etablere inntaksstopp når kapasiteten er nådd. Noen avtalespesialister kan ha svært lang behandlingstid for enkeltpasienter når dette vurderes i forhold til den totale etterspørsel etter polikliniske tjenester. Enkelte avtalespesialister tar få nye pasienter i løpet av året. Dette innebærer at prioriteringsnivået må høynes innenfor det offentlige.

 

Avtalespesialister som finansieres gjennom offentlige tilskudd er en del av spesialisthelsetjenesten og bør derfor bidra til å nå helsepolitiske målsettinger. Avtalespesialistene bør, i større grad enn i dag integreres i det øvrige psykiske helsevern. Samarbeid og oppgave- og ansvarsfordeling bør reguleres gjennom avtaler. Det er en målsetting at de enkelte helseforetakene overtar administreringen av avtalespesialistene.

 

 

11.2.   Tiltak

 

Samarbeidet med avtalespesialistene reguleres gjennom årlige styringsbrev hvor Helse Midt-Norge RHF klargjør forventninger og aktuelle helsepolitiske styringssignal.

 

Det skal etableres systemer for føring av ventelister, ventetidsrapportering, ressursbruk og produktivitet mm.

 

Ved inngåelse av nye avtaler skal det knyttes krav om forpliktende samarbeid mellom avtalespesialister og DPS poliklinikker. Samarbeidet skal også omfatte BUP.

 

Ved tildeling av nye hjemler skal områder med lavest dekning prioriteres, der dette er hensiktsmessig.


 

12.         Regionale funksjoner

12.1.   Bakgrunn

Regionale kliniske tjenester er tjenester som kun tilbys ett sted i regionen. Lokalbasert psykisk helsevern er basis i moderne psykiatri. Regionalisering er allikevel en løsning når antall pasienter så lavt at det ikke er riktig å tilby tjenesten i alle helseforetak, eller det er behov for en spesialisert tjeneste på et spesialiseringsnivå over de desentraliserte tjenestene. En lavvolumtjeneste er for eksempel tilbud til døve. Et eksempel på høyere spesialisering er regionale tilbudet til pasienter med spiseforstyrrelser. 

 

Det er kompetanseelementet som er hovedbegrunnelsen for sentralisering, men ressursøkonomiske hensyn er også medvirkende.

 

I Regionalt handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003) er det skilt mellom regionalisering av kompetansefunksjoner og kliniske tjenester (tjenester med direkte pasientkontakt).

 

Det er få regionale tjenester i psykisk helsevern.

 

12.1.1.                      Regionalt tilbud til pasienter med spiseforstyrrelser

Tilbudet er etablert og fungerer i henhold til intensjonene. Det er etterspurt ut over regionens grenser. Helse Midt-Norge anbefaler at tilbudet fortsatt videreutvikles som regional tjeneste med kliniske tilbud, veiledning, kompetanseoverføring og forskning. Helse Midt-Norge RHF har god erfaring med å konsultere kompetansesenteret i spørsmål som gjelder behandling av pasienter utenfor regionen. Dette anbefales videreført.

 

12.1.2.                      Regionalt poliklinisk tilbud til døve

Det blir i 2007 etablert er regionalt poliklinisk tilbud til døve voksne og unge. Tjenesten er lokalisert til St. Olavs hospital, Psykisk helsevern, DPS Tiller. Tilbudet vil gi poliklinisk inntekt. Tilbudene til regionale pasienter skal ha en andel rammefinansiering. Andelen vurderes nærmere når tilbudet har kommet i drift.

 

12.1.3.                      Psykososialt team for flyktninger

Dette inngår i det nyetablerte Regionalt ressurssenter mot traumer, vold og traumatisk stress. Dette finansieres særskilt over sentrale midler fra Helse- og omsorgsdepartementet / Sosial- og helsedirektoratet og omtales ikke videre her.

12.1.4.                      Regionalt kompetansesenter for psykosomatikk

St. Olavs Hospital HF ble i 2003 gitt i oppdrag å etablere regionalt kompetansesenter for psykosomatiske lidelser. Virksomheten var tenkt bygd opp rundt ressurser i psykisk helsevern og Senter for sammensatte lidelser i St. Olavs Hospital (Smerteklinikken). Sistnevnte har status som nasjonalt kompetansesenter for smerte- og sammensatte lidelser.

Det har ikke vært tilstrekkelig psykiatrikompetanse i tjenesten til å fylle målsettingen til nå. Kapasiteten for psykiatrisk service er planlagt betydelig styrket i 2007 og 2008, og grunnlaget for etablering av kompetansesenteret for psykosomatikk vil da være til stede.

 

12.1.5.                      Regionale funksjoner i BUP

St. Olavs Hospital HF fikk i 2003 i oppdrag å etablere regionale, spesialisert klinisk tilbud

til barn med alvorlig anoreksi, vurdering av enkelte alvorlige adferdsvansker og selvbeskadigelse og avansert nevrodiagnostikk og for behandling av kompliserte nevrofarmakologiske problemstillinger. Disse tjenestene er (pr. oktober 2007) ikke opprettet som regionale tilbud.

 

Når det gjelder behandling av kompliserte nevrofarmakologiske problemstillinger og avansert nevrodiagnostikk, er dette oppgaver som i hovedsak kan løses ved polikliniske konsultasjoner problemstillinger. Det anbefales å lokalisere tjenesten ved BUPs poliklinikk på St. Olavs Hospital, Øya. Tiltaket gir poliklinisk inntekt. En andel regional ramme vil bli vurdert

 

 

Et regionalt tilbud til barn og unge med alvorlig adferdsavvik etterspørres i regionen. Behandling av slike pasienter har ofte ført til kostbare spesialtilbud i og utenfor regionen. Det er behov for spisskompetanse på grundig diagnostikk av disse pasientene. Det anbefales at St. Olavs Hospital tilbyr dette som en regional tjeneste. Tilbudet vil ofte kreve innleggelse. Tjenesten foreslås gitt en regional andel med inntil 2 døgnplasser. Det fortsettes at oppfølgning av pasientene skal skje lokalt.

 

 Modellen over kunne også benyttes for å etablere et regionalt tilbud for spiseforstyrrelser. Et slikt tilbud gis imidlertid ikke prioritet i planperioden. Det forutsetter at helseforetakene fortsetter å utvikle gode behandlingstilbud til barn og unge med spiseforstyrrelser. Den videre utvikling i fagfeltet skal skje i samarbeid med Regional tilbud for spiseforstyrrelser.

 

 

12.1.6.                      Regionale kompetansenettverk

Det ble i 2003 etablert regionale kompetansenettverk for ulike grupper. Det har ikke vært gjennomført en inngående vurdering av hvilke miljøer som bør fortsette som kompetansenettverk i kommende planperiode. Helse Midt-Norge vil ta initiativ til en slik vurdering. Helse Midt-Norge skal etablere en modell for tidsavgrenset finansiering av prioriterte kompetansenettverk 

 

Regionalt tilbud til pasienter med spiseforstyrrelser i Helse Nord-Trøndelag skal videreføres. Tilbudet skal inneholde kliniske tjenester, veiledning, kompetanseoverføring og forskning. Kompetansesenteret er i tilegg det regionale helseforetakets rådgivende organ i spørsmål som gjelder behandling av pasienter utenfor regionen. Tilbudene til regionale pasienter skal ha en andel rammefinansiering.

 

Regionalt poliklinisk tilbud til døve ytes ved St. Olavs hospital, Psykisk helsevern, DPS Tiller. Tilbudet vil gi poliklinisk inntekt. Merkostnader til regionale pasienter kan berettige en andel rammefinanisering.

 

Psykososialt team for flyktninger samme funksjon som tidligere, men er fra 2007 underlagt Regionalt ressurssenter mot traumer, vold og traumatisk stress.

 

Regionalt kompetansesenter for psykosomatikk. Etableres 2008

 

St. Olavs Hospital, Psykisk Helsevern skal etablere et regionalt klinisk tilbud om utredning av barn og unge med alvorlige adferdsavvik og selvbeskadigelse. Tilbudet gis en andel rammefinansiering.

 

St. Olavs Hospital, Psykisk Helsevern skal etablere et regionalt klinisk tilbud for kompliserte nevrofarmakologiske problemstillinger og avansert nevrodiagnostikk i poliklinikk på Øya. Tilbudet gis en andel rammefinansiering. Helse Midt-Norge skal etablere en modell for tidsavgrenset finansiering av prioriterte kompetansenettverk

 

Helse Midt-Norge skal etablere en modell for tidsavgrenset finansiering av prioriterte kompetansenettverk 


 

13.         Sikkerhetspsykiatri

13.1.   Bakgrunn

Styret i Helse Midt-Norge har bedt om ny vurdering av sikkerhetspsykiatri i regionen. Følgende aspekter er vurdert: Hvordan bør sikkerhetspsykiatrien i Helse Midt-Norge organiseres og finansieres for å sikre:

 

Sikkerhetsfunksjoner skal ivareta behandlingsansvar for pasienter som er særlig krevende og vanskelige /farlige. Pasientgruppen er i hovedsak underlagt tvangsbestemmelser i psykisk helsevernloven. Slike plasser er personellkrevende mht kompetanse og bemanningsfaktor og forutsetter særlige bygningstekniske løsninger For å ivareta diagnostikk og behandling er god spesialistdekning nødvendig. Antall pasienter er relativt lavt.

 

I ”Opptrappingsplan for psykisk helse” beskrives sikkerhetsplasser på to nivåer; regionale og fylkesdekkende plasser. Etter helsereformen omtales disse som foretaksdekkende plasser.

 

Regionale sikkerhetsplasser

I følge avtale med Sosial- og Helsedepartementet er det i dag 10 regionale - og flerregionale sikkerhetsplasser ved St. Olavs Hospital, avdeling Brøset. Det primære ansvarsområdet har vært alle HF i Helse Midt-Norge og Helse Nord. På grunn av Brøsets høye kompetanse innen sikkerhetspsykiatri, har avdelingen også mottatt gjestepasienter fra det øvrige Norge.

 

Helse Nord skal etablere egne plasser fra 2008. Utbygging av sikkerhetsplasser i øvrige regioner (utenom Helse Midt-Norge og Helse Nord), har i en periode ført til gradvis nedgang i antall søknader til Brøset. Avdelingen finansieres over rammene til St. Olavs Hospital, Psykisk Helsevern og gjestepasientinntekter. Periodevis bortfall av gjestepasientinntekter har skapt en ustabil økonomisk situasjon. Behandling av pasienter fra Midt-Norge gir ikke gjestepasientinntekter. Helse Midt-Norge benytter ikke plasser i andre regioners sikkerhetsavdelinger.

 

Antall plasser pr 100.000 innbyggere på regionalt nivå. Regionene Midt og Nord har i dag 0,9 plasser pr 100.000 innbyggere (totalt 10 plasser). Dette er det laveste antallet i Norge.

 

13.1.1.                      Foretaksdekkende sikkerhetsplasser

I tillegg til regional- og flerregional funksjon (10 plasser), har Brøset 8 plasser på foretaksdekkende sikerhetsnivå (for St. Olavs Hospital). For å skape hensiktsmessige pasientforløp, drives de totalt 18 plassene som en integrert enhet, bestående av tre poster med ulikt sikkerhets- og aktivitetsnivå. Personellressursen benyttes fleksibelt. Denne organiseringen har vært et viktig virkemiddel for sikkerhetsmessig kontroll, behandling og rehabilitering. Differensiering mellom sikkerhetsnivåene skjer i henhold til behandlingsbehov. Avdelingen rehabiliterer pasienter i samarbeid med det øvrige psykiske helsevernet, i noen tilfeller også i direkte samarbeid med enkeltkommuner.

 

Det enkelte helseforetakene har ansvar for å ivareta sikkerheten på foretaksdekkende nivå. Det vil normalt innebære drift av lukkede langtidsposter. Det kan også inngås avtale om kjøp av plasser i annet helseforetak.

 

Nord-Trøndelag har ikke egne foretaksdekkende sikkerhetsplasser, men har benyttet avdeling Brøset ved behov og ønsker dette som framtidig løsning. Helse Nord-Møre og Romsdal har hatt ansvar for drift av foretaksdekkende sikkerhetsplasser og har i tillegg dekket Helse Sunnmøres behov. Helse Sunnmøre planlegger å etablere et eget foretaksdekkende tilbud. Dette forutsetter en særskilt finansiell overgangsordning for å sikre at helseforetaket kan bygge opp tjenester før plassene i Helse Nordmøre og Romsdal er avviklet. Dette arbeidet reguleres særskilt.

 

13.1.2.                      Dom til behandling

Etter at Lov om særreaksjoner trådte i kraft i 2001, har antall pasienter dømt til behandling i psykisk helsevern i Midt-Norge hittil vært betydelig lavere enn sammenlignbare steder i Norge. Det mangler sikker kunnskap om årsaken til dette. Oversiktlige lokalsamfunn og velfungerende psykisk helsevern kan tenkes å forebygge særreaksjoner. Ulik praksis fra påtalemyndigheter og domstoler kan også påvirke volumet. Det er sannsynlig at volumet vil komme til å øke.

 

13.1.3.                      Sentral fagenhet for tvungen omsorg

Sentral fagenhet er en forsøksordning fram til 2007. Enheten gir tilbud til mennesker med psykisk utviklingshemming som dømmes til omsorg etter Straffeloven. Tjenesten er landsdekkende og er lokalisert til Brøset. Fagenheten er underlagt statlig styring og evaluering. Helse- og Omsorgsdepartementet har besluttet at Fagenheten skal etableres permanent med 5 døgnplasser (dagens antall). Fagenheten bidrar med faglig kompetanse i regionen som helhet.

 

13.1.4.                      Pasientforløp for sikkerhetspasienter

Sikkerhetspsykiatri skal i utgangspunktet følge de samme prinsipper som det øvrige psykiske helsevernet, med så høy grad av nærmiljøbaserte tjenester som mulig. Pasienter skal behandles på lavest mulig nivå. Det er imidlertid viktig at Regionavdelingen blir koblet inn tidlig når dette er nødvendig. Observasjonsplassene vil derfor være viktige verktøy. Opphold i Regionavdelingen har vist seg å være gode forutsetninger for vellykkede rehabiliteringsprosesser. En annen viktig forutsetning for å lykkes, er at de aktuelle helseforetakene har et faglig godt mottaksapparat som del av sine tilbud. Den generelle styrking av psykiske helsevern de siste 10 år har gjort tjenestene rustet til slike oppgaver.

 

13.1.5.                      Vurdering av kapasitet

Kapasiteten på sikkerhetsplasser (regional- og flerregional funksjon) har vært tilstrekkelig i perioden 2001 til 2006. Det er vanskelig å anslå det eksakte behovet for de nærmeste årene. Det er imidlertid sannsynlig at behovet kan øke noe. Økt bruk av rusmidler i kombinasjon med alvorlig psykisk lidelse, flere sterkt traumatiserte personer og eventuelle endrede kriterier for særreaksjonsordninger kan gi økte behov. Det er også sannsynlig at flere vil bli dømt til behandling. På den annen side blir stadig flere pasienter fra tidligere sikkerhetspsykiatriske rehabilitert til lokale tilbud.

 

Nye oppgaver ved Regional sikkerhetsavdeling

Brøset har i dag ingen formell rolle i forhold til pasienter som er dømt til behandling. Det 

regionale helseforetaket har ansvar for at tvungent psykisk helsevern iverksettes og avgjør hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte (jfr kap 5 i psykisk helsevernloven). Ofte er behandlingstilbud etablert ved domsavsigelse. Helse Midt-Norge ønsker at avdeling Brøset skal ta ansvar for sikkerhetsfaglige vurderinger før plassering og utpeke den behandlende enheten i regionen på vegne av HMN. Avdelingen forventes også å yte faglig veiledning til helseforetakene i slike saker. Dette vil være nye oppgaver for avdeling Brøset. Ansvar og oppgaver vil bli formalisert.

 

13.1.6.                       Framtidig dimensjonering og struktur

Administrering av særreaksjonsordningen tilsier noe økt kapasitet for observasjonsopphold ved Brøset. Tallet på personer som dømmes til behandling må dessuten forventes å stige noe.

Bortfall av ansvar for pasienter fra Helse Nord vil kunne frigjøre kapasitet. Helse Nord-Møre og Romsdal skal fra 2007 kun drive foretaksdekkende sikkerhetsplasser. Helse Nord-Trøndelag planlegger ikke drift av slike plasser og ønsker ved behov å benytte/ kjøpe plasser på Brøset. Helse Sunnmøre planlegger en forsterket post for å dekke behovet før og etter eventuell behandling ved Brøset

Det skal ikke være økonomiske hindringer for å ivareta sikkerhetsfunksjonen. Dersom behovene for tjenester ved regionavdelingen endres, skal organisering og kapasitet vurderes på nytt.

 

Regionavdeling Brøset skal fortsatt kunne drives som en integrert enhet med avtrappende sikkerhetsnivå. Etter en vurdering av plassbehovet i planperioden, dimensjoneres Brøset med 18 døgnplasser, hvorav 14 regionale plasser som rammefinansieres. De resterende 4 plassene vurderes som St. Olavs Hospitals ansvar og finansieres på ordinær måte over den befolkningsrelaterte inntektsmodellen.

 

13.1.7.                      Brøset Kompetansesenter for sikkerhets - fengsels og rettspsykiatri.

Statlige myndigheter har etablert 3 regionale / flerregionale kompetansesenter. Brøset kompetansesenter, som har ansvar for HMN og HNN, har følgende oppgaver:

 

Kompetansesenterfunksjonen ved den regionale sikkerhetsavdelingen er nært knyttet til døgnenheten både geografisk, organisatorisk og med delte stillingshjemler. Dette har vært en svært heldig løsning mht kompetansebygging og forskning på Brøset.

 

Kompetansesenteret er finansiert ved øremerket tilskudd til Helse-Midt-Norge- RHF. Det foreligger ikke ingen planer om å etablere flere kompetansesentre i Norge Helse Midt-Norge forutsetter at Brøset Kompetansesenter fortsatt skal dekke Helse Nord.

 

Sosial- og helsedirektoratet har på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet utformet oppdragsbrev til kompetansesentrene. Siden tjenesten skal bidra til å styrke sikkerhetspsykiatrien i regionene, har Sosial – og Helsedirektoratet bedt de regionale helseforetakene om å overta oppdragsgiverfunksjon for Kompetansesenteret. Oppfølging av programmer for farlighetsvurdering, undervisning og kompetansespredning vil bli særlig vektlagt.

 

 

13.2.   Tiltak

 

I Helse Midt-Norge skal St. Olavs Hospital, avdeling Brøset (senere Østmarka) ivareta drift av døgnplasser på regionalt sikkerhetsnivå. Brøset dimensjoneres med 18 døgnplasser og rammefinansieres tilsvarende 14 regionale døgnplasser.

 

Helseforetakene i Helse Midt-Norge skal ha ansvar for sikkerhetspsykiatriske tjenester på foretaksdekkende nivå og skal overta og følge opp pasienter fra Regional Sikkerhetsavdeling når dette er faglig forsvarlig. Det kan inngås avtale om kjøp av plasser i annet helseforetak.

 

Brøset skal ha ansvar for administrering, vurdering og veiledning av pasienter som dømmes til behandling.

 

På grunn av avdeling Brøsets særskilte kompetanse, skal avdelingen fortsatt kunne motta pasienter fra endre deler av landet i henhold til en sikkerhetsfaglig og klinisk prioritering. Etterspørsel fra regionenskal ha første prioritet. St. Olavs Hospital beholder en andel av gjestepasientinntekter.

 

Det skal utformes nytt oppdrag til Kompetansesenteret for sikkerhets, - fengsels og rettspsykiatri i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet, Helse Midt-Norge og St. Olavs Hospital.

 

For å sikre samarbeid, kommunikasjon og kompetansespredning i Helse Midt-Norge, skal det etableres en ressursgruppe med representanter fra samtlige helseforetak i regionen. 

 

 


 

14.         Tilbud til pasienter med sterke traumeopplevelser*

 

*Pasienter med sterke traumeopplevelser er en uensartet gruppe. Den omfatter mennesker som har opplevd vold, tortur, katastrofer, overgrep, seksuelt misbruk med mer.

 

14.1.   Bakgrunn

Antall pasienter med psykiske lidelser som følge av sterke traumeopplevelser har økt i de siste ¨årene. Dette er ikke en ensartet gruppe, og det er heller ikke en type behandling som er tilpasset traumatiserte pasienter. I Regionalt handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003) er tilbud til pasienter med traumeopplevelser ikke omtalt spesifikt.

 

Helse- og omsorgsdepartementet besluttet i 2005 å etablere ”regionale ressurssentre for vold, selvmord og traumatisk stress” i hver region. Sentrene skal ikke gi klinisk tilbud, og skal yte tjenester til andre sektorer enn helsetjenesten. St. Olavs Hospital har planlagt tilbudet på oppdrag fra Helse Midt-Norge og dette ferdigstilles i 2007.

 

Med forankring i Soria- Moria-erklæringen skal det i tillegg etableres kliniske tjenester til traumatiserte i hver region. Sosial- og helsedirektoratet anbefaler at smerteklinikkene får en rolle i arbeidet med noen av disse pasientene.

 

Symptombilde vil være avgjørende for type behandling. Pasienter kan ha behov for alle typer tjenester fra forsterket sikkerhetspsykiatri til oppfølging fra kommunehelsetjenesten. Traumebehandling må dermed være en del av innholdet i alle tjenester. I Helse Midt-Norge skal derfor alle enheter utvikle kompetanse på området. Det nasjonale og regionale ressurssenteret for vold og traumatisk stress vil være kilder til kunnskap.

 

Helse Midt-Norge har fått en særlig utfordring med å etablere spesialisert tilbud til pasienter som har opplevd gjentatte seksuelle overgrep fra nærpersoner. Disse lider ofte av tilleggsbelastninger som skam og hemmelighold, noen har også gjennomgått store belastningen med familiebrudd, politietterforskning, rettsbehandling og opplevelse av ikke å bli trodd under avdekking av insestforholdet. Denne pasientgruppen har høyt forbruk av ulike helsetjenester over lang tid.

 

Helse Midt-Norge har ikke sikker kunnskap om hvilke tilbud som er best egnet for pasientgruppen, men erkjenner at tilbudene i regionen ikke er tilstrekkelig til at pasientene gjenvinner tilfredsstillende psykisk helse. Det særlige tilbudet ved Betania Malvik er utviklet i nært samarbeid med brukere, og tilbakemeldingene fra pasientene er positive. Helse Midt-Norge RHF har valgt å inngå et FOU-samarbeid med St. Olavs hospital og Betania Malvik for å gjøre en grundig evaluering av tilbudet. Evalueringen skal utføres av ekstern part.

 

 

 

 

 

14.2.    Tiltak

Alle kliniske enheter i psykisk helsevern i Helse Midt-Norge skal opparbeide kompetanse slik at de kan gi gode tilbud til traumepasienter.

Kompetanse skal utvikles i samarbeid med det nasjonale og regionale ressurssenteret for vold og traumatisk stress.

 

Traumetilbudet for seksuelt misbrukte ved Betania Malvik evalueres over en periode på 3 år og endelig konklusjon om videre tilbud til målgruppen vurderes etter evalueringen.

 

 


 

15.         Forskning

15.1.   Bakgrunn

Forskning og utvikling er definert som en av helseforetakenes 4 kjerneoppgaver

(jfr. Spesialisthelsetjenesteloven § 3-8). Det er et sentralt mål i Opptrappingsplan for psykisk helse å styrke den kliniske forskningen. Dette er også  et særskilt viktig strategisk område for Helse Midt-Norge.

 

Hensikten med klinisk forskning/ systematisk evaluering og utviklingsarbeid er å øke medarbeidernes evne til kritisk å kunne vurdere egne og andres forskningsresultater og anbefalinger for å sikre at tjenestene i størst mulig grad er basert på solid kunnskap. Forskning/ systematisk evaluering er også viktige ledd ved innføring av nye eller endrede tilbud og i utviklingen av ny kunnskap. Det regionale forskningsutvalg er ryggraden i et formelt nettverk for forskning med representant for Helse Midt-Norge, Høgskolene, NTNU og brukere. Dette er ikke spesifikt rettet mot psykisk helsevern og rus.

                              

Forskningsaktiviteten innen psykisk helsevern har samlet hatt en relativt liten økning i perioden fra 2003 i henhold til målsettingen. Forskjellen mellom foretakene er utjevnet i beskjeden grad.

 

15.1.1.                       Forskningsaktivitet pr. 2007

Utviklingen i regionen går allikevel i retning av økt forskningsaktivitet. Det pågår for tiden forskningsprosjekter på doktorgradsnivå i samtlige helseforetak, innen så vel BUP som voksenpsykiatri. R-BUP har en egen strategiplan for forskning og har initiert til, og veileder flere prosjekter. Det pågår også forskningssamarbeid mellom flere R – BUP.

Det er allikevel mye ugjort innen klinisk forskning. Den geografiske spredningen er ujevn.   For å motvirke dette, bør metodeundervisning arrangeres også utenfor Trondheim.

 

Mye av den forskningen som gjøres er lite kjent, og det siste viktige leddet i forskningsvirksomheten, å bringe konklusjonene ut til dem som trenger dem, er for svakt. Manglende gjensidig kjennskap til aktiviteten i regionen er også et hinder for utvikling av regionalt samarbeid på feltet.

 

15.1.2.                      Utviklingsområder

Den tradisjonelle forskningen har i stor grad vært fokusert rundt doktorgradsarbeider knyttet til universiteter. Det er viktig at klinisk forskning i helseforetakene supplerer dette med et tydelig fokus på tema som har lokal klinisk relevans, slik at enhetene utvikler et aktivt eierforhold til, og selv kan dra nytte av den forskningsvirksomhet de bidrar til. Det er behov for økt innsats for desentralisert forskning med god forankring til vitenskapelige miljø. På grunn av svake forskningstradisjoner og lav andel medarbeidere med forskerkompetanse, bør det legges til rette for forskning med lavere ambisjonsnivå enn doktorgrad uten at dette innebærer reduserte kvalitetskrav til prosjektene. Dette vil erfaringsmessig medføre at flere velger å satse på formell forskerutdanning, noe som over tid vil bedre situasjonen i regionen. Sekundært vil dette også komme universitet og høyskoler til gode. Helseforetakene må legge til rette for at høyskolegruppene i større grad gis anledning til å delta i forskningsprosjekter. Denne satsningen må omfatte så vel BUP som voksenpsykiatri.

 

Økt rekruttering er også nødvendig for å styrke veilederkapasiteten i regionen. En vesentlig hindring er at forskningsstipend ikke oppleves som økonomisk konkurransedyktige for sentrale medarbeidere i psykisk helsevern som leger og psykologer. Et tiltak kan være at disse blir ansatt i HF - ene.

 

Gruppebasert opplæring og veiledning er effektivt og bør styrkes. Her er det nødvendig med et økonomisk insitament. Det er også nødvendig å styrke langsiktig finansieringen av kompetanseutvikling og klinisk forskning for at forskningsaktiviteten kan utvides til nye områder. Dette vil kunne bidra til økt rekruttering av kapasiteter utenfra.

 

I samarbeid mellom forskere, klinikere og brukere må det legges til rette for en effektiv spredning og klinisk utnyttelse av ny kunnskap som kommer ut av forskningen Klinisk forskning i psykisk helsevern skal gis prioritet i HMN

 

 

15.2.   Tiltak

 

 

Helse Midt-Norge vil stimulere til økt regionalt samarbeid om klinisk forskning / evaluering.  I psykisk helsevern. For å endre kulturen, skal det etableres et 5-årig regionalt prosjekt. Det avsettes prosjektmidler til drift og finansiering av kortvarige stipend til prosjekter som finnes støtteverdige. Disse skal være supplement til de ordinære stipendene som fordeles av Samarbeidsorganet i HMN. NTNU og St. Olavs Hospital, Psykisk Helsevern skal få et særlig ansvar for å bidra til gjennomføringen av satsningen. Det opprettes en prosjektgruppe med representanter for samtlige helseforetak, ( inkludert ledelse) høyskoler og NTNU. Organet skal bla ha følgende oppgaver:

 

▪ Bidra til kvalitet på prosjekter som foreslås, ved å formidle kontakt med personer med forskningskompetanse på det aktuelle feltet og understøtte kostnader til veiledning.

 

▪ Organisere gruppebasert forskningsopplæring i regionen.

 

▪ Legge til rette for og stimulere til samarbeid mellom helseforetakene, høgskolene,
  universitet, R-BUP, nasjonale og internasjonale miljø.

 

▪ Organisere konferanser for oppsummering av kunnskap, der forskere, klinikere og
 brukere møtes og utarbeider faglige anbefalinger for feltet. 

 

▪ Formidle informasjon om utfordringer og gode løsninger som resultat av klinisk forskning i
  helseforetakene.

 

Helseforetakene har et særlig ansvar for å legge til rette for at høyskolegruppene i større grad gis anledning til å delta i forskningsprosjekter.

 

Helseforetakene må også bidra til økt forskningsinnsats ved DPS-ene.

 

 

 

16.         Produktivitet og effektivitet

16.1.   Bakgrunn

 

I 2010-programmet ble det særlig pekt behov for å forbedre produktiviteten ved at ressursene blir utnyttet bedre. Dette er også forankret i Opptrappingsplan for psykisk helse, og et kjerneelement i Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring (IS-1162) ” kapittel 6.5 

 

Det er mange forhold som påvirker produktivitet. I et overordnet perspektiv kan tiltakene deles i to grupper

  1. Tiltak for å ”gjøre de riktige tingene”. Dette er tiltak som sikrer at pasienten får riktig behandling i forhold til forutsetning og den helsemessige målsetting for den enkelte og nasjonale helsepolitiske mål. Faglig tilnærming er ikke avgrenset til ett fag, men den samlede tverrfaglige ressursinnsats.
  2. Tiltak for å ”gjøre tingene riktig”. Dette er tiltak som sikrer at ressursbruken er optimal i forhold til behandling, både for den enkelte og for samtidige pasienter.

 

Psykisk helsevern i Helse Midt-Norge skal løpende vurdere behandlingsmetoder ut fra det til enhver tids gjeldende kunnskapsgrunnlag. Kunnskapsgrunnlaget skal være premissleverandør for organisering av aktivitet. Dersom for eksempel ambulante tjenester kan påvises å ha bedre effekt for noen pasientgrupper skal organisering av ressursene i helseforetaket tilpasses dette.

           

Ressursutnyttelsen skal optimaliseres gjennom en streng vurdering av produktivitet og logistikk i og mellom enhetene. Det skal legges til grunn en bred vurdering av ressursbruken, både innad i spesialisthelsetjenesten og i samarbeidet med andre tjenester. Planlegging og gjennomføring av faglig gode tilbud og samtidig arbeid for å øke produktivitet er ikke gjensidig utelukkende. Måling av produktivitet (ressursinnsats / aktivitet) skal gjennomføres for all pasientrettet aktivitet, og tiltak skal iverksettes for å sikre at ressursene strekker til flest mulig pasienter. Det skal legges særlig vekt på å redusere ressursbruk i ikke pasientrettet aktivitet til fordel for pasientrettet aktivitet. Psykisk helsevern skal løpende vurdere rutiner som kan frigjøre tid til pasientbehandling.

 

De kliniske enhetene skal særlig ta ut effektiviseringsgevinster i grensesnittet mellom samarbeidsparter. Gode vekslinger mellom ansvarsområder vil sikre etterlevelse av faglige tiltak (complience) og forhindre at utført arbeid må gjøres om. Utvikling av gode henvisningsrutiner, gjennomgående behandlingsplaner og rutiner for oversendelse av epikriser sikrer både god faglighet og effektiv ressursbruk

 

16.2.   Tiltak

 

Psykisk helsevern i Helse Midt-Norge skal løpende omstille virksomheten i tråd med det til enhver tids gjeldende kunnskapsgrunnlag og styringssignal.

 

Ressursutnyttelsen skal optimaliseres gjennom en streng vurdering av logistikk i enhetene.

 

Måling av produktivitet (ressursinnsats / aktivitet) skal gjennomføres og tiltak skal iverksettes for å sikre at ressursene strekker til flest mulig pasienter.

 

Det skal legges særlig vekt på å redusere ressursbruk i ikke pasientrettet aktivitet til fordel for pasientrettet aktivitet.

 

De kliniske enhetene skal bidra til å optimalisere ressursbruken i grensesnittet mellom samarbeidsparter. Dette omfatter spesialisthelsetjenestens, samarbeidspartneres og pasienters ressurser.


 

17.         Kompetanseutvikling og rekruttering

17.1.   Bakgrunn

 

I Opptrappingsplan for psykisk helse er økt kompetanse beskrevet som en av de viktige suksessfaktorer for å kunne gi pasientene i psykisk helsevern et godt tilbud. Kompetansebehovet er knyttet til den direkte pasientbehandling og oppføling av pårørende, til systemoppgaver, til forskning, veiledning og undervisning. Oppgradering kan skje ved å øke antall ansatte med den ønskede kompetanse (nytilsetting) og ved å heve kompetansenivået tildem som er ansatt.

 

Kompetanseheving skjer ved at allerede ansatt personell og team får utviklet egen kompetanse. Dette er et spørsmål om mulighet til å delta på kurs, spesialistutdanning, forskning og utviklingsoppgaver. Dette krever prioritering innenfor enhetenes budsjetter, men også kapasitet til å frigjøre personell fra kjerneoppgaver til kompetanseheving. I regionalt perspektiv kan kompetanseheving settes i system slik at flere får muligheter til kompetanseheving

 

Når det gjelder nytilsetting må det enkelte helseforetak bestemme volum og bemanningssammensetning innenfor de til enhver tid gjeldende økonomiske rammer. Det er rekrutteringssituasjonen som avgjør om bemanningsplanene kan realiseres innenfor rammene. 

 

I Helse Midt-Norge er det en rekke budsjetterte stillinger som står ledige pga av mangel på søkere. Dette gjelder særlig for psykiatere og psykologspesialister. Utfordringen gjelder hele landet, men varierer mellom helseforetak og enheter.

 

Rekruttering

Det er forsøkt mange og kreative virkemidler for å sikre søkere til ledige stillinger i regionen. Tilgang på personell utenfor regionen er marginal i forhold til behovene, og selv vellykket rekruttering gir lave volum. Rekruttering fra utlandet er mer realistisk og flere helseforetak har svært god erfaring med utenlandske spesialister. Helse Midt-Norge skal utvikle et rekrutteringsprogram for utenlandske spesialister slik at opplæring til Norske forhold blir best mulig. Oppfølgingen bør vare i 3 år. 

 

Det største potensialet ligger i tilrettelegging for personell i utdanning, både grunnutdanning og spesialisering. Personell i grunnutdanning har i mindre grad valgt spesialitet, og er påvirkelig for rekrutteringstiltak. Med stadig økende andel kvinner som tar universitetsutdanning, vil en tilrettelegging spesielt for unge kvinner være viktig. Muligheter for familievennlige spesialiserings- og arbeidsforhold (turnuser) vil gi konkurransefortrinn.

 

Helse Midt-Norge vil etablere et rekrutteringsprogram basert på erfaringer i Helse Nord og Helse Sør- Øst. For å beholde ønsket personell og stimulere disse til videreutdanning og spesialisering, samles aktuelle profesjonsgrupper i nettverksgrupper for veiledning, undervisning etc. Modellen tilsvarer trainee- program.

 

Et viktig rekrutteringsvirkemiddel vil også være at det gis mulighet til akademiske karriere. Dette omtales i kapittel om forskning.

 

Pr. 2007 er det spesiell mangel op psykolog- og legespesialister. Bildet kan endres, og det må til enhver tid vurderes hvilke yrkesgrupper som krever særskilt rekrutteringsinnsats.

 

17.2.   Tiltak

           

Det etableres koordinerte trainee- programmer for rekruttering og utdanning fra Helse Sør- Øst og Helse Nord.

 

Det etableres koordinerte opplæringsprogrammer for utenlandsk personell.

 

 

 

 

 

 

 


 

18.         Finansiering og prioritering

18.1.   Bakgrunn

18.1.1.                      Inntektsramme

Psykisk helsevern finansieres gjennom basisrammer til Helse Midt-Norge RHF. I tillegg tildeles regionen øremerkede midler i henhold til Opptrappingsplan for psykisk helse. Fra 2009 videreføres det oppnådde nivået på opptrappingsmidler i basisrammen. Opptrappingsplanens investeringsmidler til Helse Midt-Norge er øremerket til prosjekter i henhold til godkjente fylkeskommunale opptrappingsplaner. Investeringsmidler ble disponert allerede før 2002.

 

I tillegg til basisrammen gir poliklinikk inntekt i form av refusjon for ”åpningstid”, konsultasjonstakst og egenandel. Det kan beregnes gjestepasientinntekter på pasienter utenfor Helse Midt-Norge.

18.1.2.                      Innsatsstyrt finansiering før 2010

Myndighetene har over lengre tid utredet modeller for innsatsstyrt finansiering tilsvarende somatikk. Psykisk helsevern oppfyller ikke kravene til DRG – finansiering. Det skal derfor legges til grunn andre kriterier for innsats. Innsatsstyrt finansiering vil på lik linje med somatikk kunne kombineres med rammefinansiering

 

Departementets handlingsplan for overgang til innsatsstyrt finansiering tilsier gradvis innføring fra 2009-2010. Uansett vil en kunne forvente at den totale rammen til psykisk helsevern ikke vil bli vesentlig endret ved endret inntektssystem.

 

Helse Midt-Norge kan i liten grad forberede ny finansieringsmodell ut over forbedring av datagrunnlaget i de pasientadministrative systemene som vil være grunnlag for styring og finansiering.

 

18.1.3.                      Regional fordeling

Driftsmidler fra Opptrappingsplan for psykisk helse kan fordeles fleksibelt, men det ligger sterke føringer om at skal være samsvar mellom prioritert investering og midler til drift. I Helse Midt-Norge er investeringsprosjektene i DPS og BUP gitt prioritet. Dette legger føringer for regionens fordeling av opptrappingsplanmidler. 

 

Helse Midt-Norge vedtok i 2005 ny inntekstfordelingsmodell innad i regionen. Dette innebærer en overgang fra ”historisk nøkkel” fra 2002 til en befolkningsrelatert fordelingsnøkkel. Overgangen fra den historiske fordelingsnøkkelen til befolkningsrelatert nøkkel ble fordelt over 5 år. Tiltaket følger tidsplanen

 

Det er et grunnleggende prinsipp i Helse Midt-Norge å fordele en størst mulig andel av basisrammen til helseforetakene. For noen regionale tjenester skal det allikevel kunne settes av øremerkede rammer som sikrer behov for særskilt finansiering. I Helse Midt-Norge vil dette være regionale kliniske tjenester som mottar pasienter fra hele regionen og noen prioriterte nettverk (se hver enkelt kapittel)   

 

18.1.4.                      Fordeling innad i helseforetakene

De regionale helseforetakene er i perioden 2003-2006 pålagt av Helse- og omsorgsdepartementet å styrke fagfeltet gjennom en økonomisk prioritering av psykisk helsevern og rus, ut over veksten i opptrappingsmidlene. Hvis disse styringssignalene videreføres, kan en forvente at andelen til psykisk helsevern og rus fortsatt kan øke noe.

Den generelle økonomiske situasjonen i Helse Midt-Norge innebærer at det ikke kan forventes vesentlig vekst i disponible midler.

 

For psykisk helsevern er det utarbeidet en nasjonal veiledende ressursfordelingsnøkkel, jfr ST. PRP.NR.1 (2006-2007). Fordelingen mellom psykisk helsevern for barn og unge og psykisk helsevern for voksne er anbefalt å tilsvare befolkningsandelen (ca. 20/80). I psykisk helsevern for voksne er det estimert et behov for lik fordeling mellom de allmennpsykiatriske tilbudene og sykehustilbudene (50/50). Denne nøkkelen er også beskrevet nærmere i DPS -veilederen.

 

Helseforetakene er bundet av de samme krav som Helse Midt – Norge, om at prioriterte investeringstiltak også skal prioriteres for driftsmidler slik at en ikke risikerer bygg uten innhold.

 

18.1.5.                      Prioritering

I Regionalt handlingsprogram for psykisk helsevern i Helse Midt-Norge (2003) er tiltakene gitt prioritet i tre grupper. Planens prioritering er fulgt innenfor Helse Midt-Norges disponible rammer.

 

I Prioritetsgruppe II: Investeringstiltak til nye sykehusbygg, inklusive nybygg /rehabilitering av eksisterende bygg er ingen tiltak realisert. Psykiatrisenteret ved St. Olavs Hospital pr 2007 helt uten finansiering. Det er heller ikke gitt signaler som muliggjør bygging av psykiatrissenteret før etter planperioden. De prinsippene som er lagt til grunn i planene for psykiatrisenter på Øya, skal legges til grunn i det videre arbeid og i eventuelle endringsprosesser fram mot byggestart. Det er vesentlig at utvikling av innholdet i de aktuelle tjenestene ikke hindres av at nytt bygg ikke er realisert.

 

Det gjenstår store investeringsutfordringer ved nye sykehuset i Helse Nordmøre og Romsdal, Molde og i planer for psykiatri/rusutredning. Planprosessen er i gang, og vil omfatte psykisk helsevern. 

 

Det er i tillegg løpende behov for investeringer i tråd med utbygging og omstilling av tjenestene. De enkelte helseforetak må i planperioden påregne å foreta investeringer innefor de rammer som er tildelt.

 

Det er fortsatt utfordringer knyttet til finansiering av regionale tilbud, både regionale kliniske tjenester, kompetansesentre og merutgifter med å drive kompetansenettverk. Pr 2007 ligger det blandingsmodeller til grunn for finansiering av disse tilbudene. Dette skyldes bla at det er vanskelig å skille mellom kostnader til regional drift og tilbud til egne HF- pasienter. Finansieringen er en blanding av opptrappingsplanmidler, øremerkede tilskudd over statsbudsjettet og basisramme til helseforetaket.

 

I Helse Midt-Norge er til nå det ikke etablert modeller for finansiering av kompetansenettverk. Det ble ikke skissert modell for finansiering. Helse Midt-Norge vil utvikle en finansieringsløsning for nettverk innenfor områder som har behov for styrking. Størrelsen på tilskuddet skal dekke administrasjonsomkostninger og en årlig nettverkssamling

 

18.2.   Tiltak

           

Slik behovet for tjenester i psykisk helsevern er pr 2006 og den forventede utvikling (WHO) vil det være behov for styrking av fagfeltet ut over opptrappingsplanperioden. I dette ligger det også behov for omstilling innenfor rammene. 

 

De nasjonale fordelingsnøkkelen mellom hhv. BUP og psykisk helsevern for voksne, DPS- og sykehustjenester skal legges til grunn i videre utvikling av tilbudene. Helseforetakene er ansvarlig for at denne fordelingen følges opp.

 

Hovedprinsippet om mest at mulig av rammene fordeles etter befolkningsmodellen opprettholdes. Dette gir den største fleksibilitet for det enkelte HF.

 

Helse Midt-Norge skal etablere systemer for finansiering av de regionale kliniske tilbudene med forutsigbar rammefinansiering.

 

I Helse Midt-Norge skal etablere en modell med tidsavgrenset finansiering av prioriterte kompetansenettverk.