Laboratorietjenestene i våre sykehus er avgjørende for å kunne gi riktig behandling til en lang rekke pasientgrupper.
Medisinsk biokjemi er en gren innen medisinen som ved hjelp av kjemiske, fysikalske, immunologiske og genteknologiske undersøkelser av humant biologisk materiale anvender denne viten i diagnostikk, forebyggelse, og forløps- og behandlingskontroll av sykdommer i den menneskelige organisme.
Medisinsk mikrobilologi deles vanligvis inn i tre hovedområder for bakteriologi, mykologi og parasittologi, virologi og infeksjonsserologi. Molekylærbiologiske metoder har i de senere år gjort sitt inntog i medisinsk mikrobiologi og har i økende grad kommet i tillegg til etablerte metoder for påvisning, identifisering og resistensbestemmelse.
Immunologi og transfusjonsmedisin er fagområder med innsikt i immunapparatets mekanismer. Genteknologisk fremstilte cytokiner og genetisk manipulering har gitt nye muligheter. Dette kan vise seg av stor betydning i behandlingen av autoimmune tilstander, kroniske infeksjoner og kreft, og vil bety store faglige utfordringer
for spesialiteten immunologi og transfusjonsmedisin.
Patologi hjelper sykehusavdelinger og praktiserende leger med å stille diagnoser basert på (i hovedsak) morfologiske forandringer i organer, vev og celler. Patologisk-anatomisk diagnostikk er en forutsetning for moderne medisinsk behandling. De aller fleste patologer arbeider på patologiavdelinger på sykehus. Det eksisterer også noen ganske få frittstående laboratorier. Noen patologer er tilknyttet spesiell virksomhet, som for eksempel rettsmedisinsk virksomhet, og mange er i større eller mindre grad involvert i forskning. Spesialister i patologi har et bredt samarbeid med allmennpraktiserende leger og de fleste andre spesialiteter.
Obduksjoner er en viktig arbeidsoppgave. De representerer en oppfølging og kontroll av den kliniske virksomhet og bidrar til å høyne rettssikkerheten ved at man får oppklart årsaken til dødsfall.
En annen svært viktig oppgave er makro- og mikroskopisk undersøkelse av vev og organer fjernet ved kirurgiske inngrep. Sentrale spørsmål er ofte om det foreligger kreft, hva slags type kreft det er og om svulsten er fjernet i sin helhet. Ofte er det svært små vevsbiter (biopsier) som er fjernet i diagnostisk øyemed.
Kvantitativt dominerer cytologiske prøver, der det gjøres diagnostikk på grunnlag av utseendet av celler. Man er særlig interessert i å oppdage kreftceller eller forstadier til kreft.
Klinisk farmakologi bidrar for å sikre best mulig bruk av legemidler og diagnostikk, forebygging og behandling av forgiftninger/misbruk av legemidler og andre kroppsfremmende stoffer. Klinisk farmakologi har betydelige tverrfaglige medisinske oppgaver.
Medisinsk genetikk er en del av funksjonene ved større sykehus. Den er knytett til diagnostikk og behandling av genetisk betingede tilstander, ofte i nært samarbeid med andre. Spesialiteten har et særlig ansvar for å ta hånd om familier med genetisk betingede tilstander.
Nukleærmedisin handler om bruk av åpne radioaktive kilder både for diagnostikk og terapi. Positronemisjonstomografi (PET) og andre tekniske nyvinninger har gjort moderne nukleærmedisin mer orientert mot faget radiologi, og avbildning med radionuklider blir ofte kombinert med morfologisk fremstilling via CT, ultralyd (UL) og magnetresonanstomografi (MR).
